we were lucky.

God søndag! Det er vel vel en uke siden jeg var innom sist. Hvem skulle trodd det, og alt jeg har vært med på den siste uken? Uken begynte med at jeg og noen andre venner tok oss en tur til Trolltunga. Bildene fra den turen viser jeg i et annet innlegg – en helt fantastisk tur, men jeg ble faktisk overrasket over hvor tungt det var. 8 timer brukte vi!

Deretter bar turen videre til Ekstremsportveko, hvor vi var til onsdag. Da jeg kom hjem ble det litt jobbing før helgen kom. Denne uken som har vært har jeg hatt fri, men jeg har lagt til sengs med forkjølelse, haha. Er det mulig! Derfor har jeg faktisk ikke orket. Jeg ventet med å blogge til jeg visste jeg hadde motivasjon og orket det.

Torsdag, dagen mamma og jeg skulle reise opp på hytten etter resten av familien. Vi kjørte rett etter jobb, så det ble jo litt ut på kveldingen. Vi kjørte forbi Hemsedal, holdt god fart, men på grunn av sikkert lite mat, og svingete veier ble både mamma og jeg dårlige så vi bremset ned. Plutselig ser jeg en elg som står i veikanten, og jeg roper “Se opp for elgen, mamma!” Lite visste jeg at de få sekundene før vi krasjet med elgen, skulle ha mye å si. Mamma bremset på refleks og bilen stoppet. Det var glass overalt. Mamma sier noe. Det var ingen lyd. Ruten var knust. “Alt bra?!” spør mamma. Jeg puster fort. Vi overlevde. Jeg ser ut, og ser elgen ligger i grøften.

Tidligere hadde vi snakket om hva som ville skjedd hvis vi krasjet med bilen, den lille Audi a1 vi hadde. At vi skulle dukke ned. Det var ikke tid til det. Den var der, og plutselig var den på ruten – likevel føltes det ut som om de to sekundene var omtrent ti eller femten. Jeg trodde det var slutten. Frykten tok nesten tak i meg. Det var ikke før jeg satt med glassbiter over hele meg jeg fikk sjokket. Det hadde skjedd og vi hadde overlevd.

Fredagen og lørdagen ble derfor til at jeg ikke gjorde mye. Jeg var enda i sjokk. Følelsen av å være så nære noe, fikk meg til å virkelig kjenne hvor skjørt livet er. Det er der, men plutselig kan noe skje. Vi er ikke garantert dagen i morgen, og vi må sette pris på alt vi har og de vi har.

Med disse tankene i hodet bestemte jeg meg for at tross forkjølelsen som nå er på bedringens vei at jeg skulle ta meg en lang tur med min beste kompis. Vi gikk opp trekket og fortsatte. Solen varmet oss, og Charlie satte seg godt til rette. Der så jeg utover naturen, over fjellene, de svingene jeg hadde kjørt bare timer i forveien.

Før har høydepunktet med å kjøre opp til hytten vært å se dyr. Nå vil jeg gjerne unngå det, og jeg vil si at det er det skumleste jeg har vært med på. Vi kjørte rolig fordi vi var kvalm, så det var ikke raskere enn 40 km / t. Det vil si at vi kjørte nesten under halvparten av hva fartsgrensen var der. Elgen var ikke mer enn ett år. Vi hadde utrolig flaks at vi senket farten. Bilen er totalskadd og vi lever fordi vi senket farten og elgen var så ung. Vi var heldige fordi jeg så den rett før vi krasjet. Vi var heldige. Vi er heldige for det vi har og den tiden vi har.

​Nå kjenner jeg eplekakeduften smyger seg inn på rommet mitt, og jeg skal være med familien før mamma og jeg kjører ned mot Bergen igjen. Helt ærlig skal jeg si jeg gleder meg til å komme til byn igjen. Fortsette som før. 

Håper helgen deres har vært fin! 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *