VI REDDET EN FUGLEUNGE!

Er det noen andre som bare elsker hvor nydelig været er for tiden? Man kan kjenne gleden til folk som sparer forbi deg, mens man lukter den spesielle lukten av skikkelig god solkrem. Det må være noe av favoritt-minnene mine når jeg tenker på barndommen og sommerferier. Den ultimate sprayflasken fra Nivea sin blå vannfaste solkrem, og den deilige lukten. Minner er noe av det mest vakre jeg vet.

I går tok Mira og jeg oss en tur i parken for å nyte den fine kveldssolen. Vi hadde med oss mye godis og satte oss på et strategisk lurt sted i Frognerparken. Vi ville få mest ut av den deilige kveldssolen, men det vi ikke visste var at kvelden skulle bli litt mer dramatisk enn vi først antok. Timene gikk, og vi satt og koste oss mens vi så på folk som gikk forbi. Det må forresten være noe av det beste jeg vet! Å se på folk, glade folk, folk som trener, folk som smiler og folk som ler. Det er så gøy! Det var to menn som spilte et spill nedenfor oss, og jeg la merke til at det stod en liten bunt med fjær bak dem. Da sa jeg til Mira “der står det en fugl midt i veien!” Etter et par minutter stod den der enda, mens den av og til hoppet bortover.

 

good vibes only, and some good stuff... and a good friend is all I need

 

Jeg listet meg forsiktig nedover bakken. Prøvde å ikke tråkke på de skarpe steinene som gjør at man plutselig rykker til når man går barføtt på steiner. Jeg kom meg over til gressplenen, og der så jeg den lille skapningen sitte. Det var en fugleunge, så jeg plukket den opp. Den skrek noe helt sykt, som var bra, men det så ut som den var skadet. Tilbake på teppet vårt, prøvde vi å finne ut hvilken type det var, og hva vi skulle gjøre med den. Vi besluttet å ringe Fuglehjelpen som henviste oss videre. Vi fant ut at det mest sannsynlig var en stærunge og at den mest sannsynlig hadde falt ut av redet før den skulle lære å fly. Ut i fra fjærpelsen var det nok ikke lenge før den skulle lære å fly alene! Med mye hjelp fra både veterinær og Fuglehjelpen fant vi ut at det mest riktige var å la den være igjen, fordi moren var i nærheten, og fordi den mest sannsynlig ikke var skadet. Den skrek, hoppet rundt og var aktiv. Så det var vi glad for!

 

En passe dramatisk tur som opprinnelig skulle være både avslappende og gøyal. Selv om det ble litt å gjøre og vi var redde for den lille bulten med fjær vi ga navnet Bengt, så koste vi oss. Det er disse kveldene med sol i kinnet og rolig puls man husker ekstra godt. Jeg kan enda huske jeg satt i Frognerparken for første gang for to år siden før jeg flyttet til hovedstaden. Da hadde jeg akkurat vært på visning og så fram til et nytt liv i Oslo! Tenk hvor fort tiden går… <3

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *