VI MÅ VITE VÅR EGEN VERDI

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordsette meg riktig. Det er mange tanker i hodet, og jeg kverner de for å prøve å forstå hva jeg vil. For noen dager siden ble jeg kontaktet av TV2 som lurte på om jeg hadde noen kommentar til alt som herjer rundt #metoo. De lurte på om det var noe vi som studenter hadde opplevd i praksis, ettersom over halvparten av tiden vi som studerer sykepleie studerer, er i praksis. Jeg ble noe forfjamset av spørsmålet. Dette var det to grunner til. 1. Jeg hadde ikke tenkt på praksis og studiet som et sted hvor man fokuserte på dette, og 2. Jeg synes det var bra at man fokuserer på alle yrker til og med studenter.

#METOO

For når jeg snakket med reporteren visste jeg ikke hva jeg skulle si, og jeg sa at jeg kunne prøve å finne ut mer. Jeg spurte rundt, og fikk vite at det hadde ikke kommet inn én sak på skolen jeg går på om en ubehagelig hendelse. For meg var det to tanker som kvernet og lå i hodet mitt. Jeg var veldig glad for at hvis dette var realiteten, så var det et bra miljø på skolen, og at vi har en kultur som fungerer og er bra. Den andre var at dette kanskje kunne være en liten del av overflaten, og at det under masken kunne være flere mørketall. Uansett ble jeg motivert til å jobbe for at det skal være lettere for studenter å gi beskjed. Det finnes måter å gi beskjed, men jeg er redd studenter i praksis eller i omsorgsyrket generelt er redde. Redde for å gi beskjed, eller er det en slags tankegang at man som arbeider innenfor omsorgstjenester skal tåle alt?

“Når man velger å jobbe med omsorg,
skal man tåle mye, men man skal ikke tåle alt.”

Jeg har opplevd ubehagelige ting, og man skal gjerne ha litt tykkere hud når man velger å så mye forskjellig, både mennesker, kulturer og miljøer. Likevel mener jeg at man som ansatt og student skal kunne føle seg trygg på arbeidsplassen og få den veiledningen man trenger, uten at man føler at det er noe man er bekymret for. For eksempel at da jeg opplevde at da en annen ansatt klasket meg på rumpen, gikk jeg ikke å ga beskjed, men jeg jobbet videre uten å fortelle det til  noen. Jeg var redd for å få kjeft og jeg følte det var min skyld. For i hvilken verden er det rett at noen kan gå innenfor den private sfæren til andre, uten en invitasjon?!

 

Det er en personlig kamp og en kamp jeg har valgt å føre. For hvis dette kan hjelpe én student å få hjelp, så er det det dette handler om. Hvis man skal yte omsorg for andre, og velger å hjelpe andre, må man vite sin egen verdi. Jeg må vite at jeg fortjener å bli behandlet bra. Uansett.

Dere kan se intervjuet med Tv 2 – Nyhetene HER.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *