ukens peptalk: tanker.


But oblivion is calling out your name,

You always take it further than I ever can.


Jeg ligger her i mørket. Kan kjenne pulsen min godt. Hjerterytmen stiger og jeg får litt angst. Litt vanskelig for å konsentrere meg, fordi jeg overrumples av en mengde med tanker som kommer mot meg som bølger. De er store og mange og noen ganger for mye. Jeg undres noen ganger om lille meg kan tenke mer.

En som tenker. Jeg kan fundere og stille spørsmål med det meste, men ofte over vår eksistens og hvorfor vi er så heldige som vi er. Hva er det som gjør oss til den vi er, og slik en annen sa til meg: jeg skulle gjerne likt å sett hvordan dine tanker ser ut. Hvordan dine farger skinner og hvordan ting ser ut fra dine øyne.

Tanker – om at ting er så forferdelig skjørt, og at livet er en gave. At vi er heldige som får låne denne tiden, og at vi, de aller fleste, ikke gjør nok for å gjøre det verdt det. Tanker om at å være ensom handler om mer enn å være alene. Man kan være ensom i et rom fullt med andre. Føle ensomhet på mer enn venner og familie. På let etter andre ting.

“You are only as free as you think you are and freedom will always be as real as you believe it to be.”

Ofte føler jeg at vi umulig kan være de eneste i verdensrommet, og at det må være mer enn vi kan se. Av alt menneskene kan oppfatte, er det bare en brøkdel av ting som er ute der. Det gjør at noe i meg tenker. Tenker på at vi er for selvopptatte og grådige til å se lenger enn oss selv. Jeg er jo slik jeg også, men jeg håper at noen av tankene mine på en måte kan virke i mindre grad i den retning. Vi lever i en verden der det finnes både rike og fattige, og vi rike, velger å se en annen vei.

Jeg håper at jeg i løpet av livet, kan forstå at man er ens eget hinder og man ofte er den som holder en igjen. At man kan klare hva man vil, så lenge man tror på det selv.


At kjærlighet kan være så vakkert, og skape så mye godt, men på andre måter kan være den verste fiende og at den skaper en tåke for oss. At man i slik rus kan gjøre ting man aldri kunne tenke seg til å gjøre hvis man ikke hadde hatt denne følelsen. Det er en vakker ting, men det skremmer meg. Og at det går an å føle på ensomheten når man ikke er i nærheten av dem man elsker.

Det jeg ønsker i livet, er at noen kan se meg inn i øynene og si at jeg har forandret noe ved dem. At jeg har vært en positiv del av deres eksistens. At jeg på en eller annen måte, har gjort noe som gjør at de vil huske meg.

For vi alle, vil vel bli husket, og ikke glemt.

Tanker. Tanker på at ting kunne vært annerledes hvis jeg hadde tatt andre valg. At når stillheten senker seg, og jeg er rolig er ofte da jeg tenker mest. At det er mest bråk, lyd og kaos. Inni meg ligger en storm med tanker som undrer. Tenker på ting med mening, og aspekter som krever dypere tenkning. At det å sitte på en benk i en park, helt rolig. Kjenne solen varme på lårene, men kjenne kulden som setter spor i kinnene. Bladene som blir crispy og brunlige. At høsten kan føles så levende. Da er det flott å være lille meg, og i at det lille tidsrommet, fyller mine tanker med bølger som hjelper meg bortover. Tanker som styrker min evne til å tenke som et godt menneske, og spre disse tankene videre.

“Silence is the best melody.”


Jeg vil bare si at jeg har det veldig bra for tiden, men at vi alle sammen, innimellom, opplever at mørket er litt mørkere enn ellers. Jeg er lykkelig og glad, men tankene mine fortjente å bli satt lys på denne gangen.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *