treningsspalten: å være del av et team

For noen fine dager det har vært! Da er det alltid mye gøyere å ta treningen utenfor i naturen eller være en del av team. Jeg har blitt ambassadør for Barebells, og det er jeg så stolt over. For meg handler det mer enn bare trening. Det handler om selvtillit, selvfølelse, lagarbeid og mye god stemning. Jeg mener, det å føle at man er en del av noe, et slags samfunn, med folk som bygger deg opp, hjelper deg bortover, og står bak deg, det er en god følelse.

Dere som har fulgt meg en stund, vet at jeg er en som liker å trene alene. Det er min tid å være bare meg. Det er en tid hvor jeg ikke tenker, en tid der Silje kan være Silje. Men jeg har funnet ut noe mer om meg; horisonten er mye lenger enn jeg trodde, og det finnes så mange gode metoder for å trene. Blant annet lagfølelsen man går glipp av. Etter øvelsen vi hadde på onsdag, var jeg full av endorfiner, jeg løp rundt og var en eneste optimistisk endorfinbombe. Jeg smilte fra øre til øre, og jeg kjente at akkurat der og da, var jeg lykkelig. Kanskje det var solen. Kanskje var det den harde økten. Eller kanskje, bare kanskje, var det følelsen av å være med på noe større enn meg selv, noe som vil forandre meg, og gjøre meg til en enda bedre person.

En stk lykkelig jente etter en tur til helvete og tilbake til himmelen. Disse produktene er såå gode!

Barebells- temaet ble med på Team WOD på Crossfit Lillestrøm. Jeg vet ikke med dere, men når man prøver noe for første gang (jeg hadde ikke trent Crossfit på over ett år!) så er man litt nervøs? Vel. Jeg følte meg som en blanding av Bambi på isen og Donald Duck der jeg stod mellom alle disse som er både sterkere, råere og tøffere. Det er lenge siden jeg har vært såå nervøs og følt meg liten.

Vi ble delt inn i lag, og jeg kom på lag med to tøffe gutter, som jeg med en gang prøvde å advare “nå sliter dere som har meg på laget deres!” Vi gikk opp, klare for økten. Jeg trodde det var én runde. Jeg var sliten av bare oppvarmingen, og ble sjokkert da jeg hørte at det var hele tre runder ….

Vi startet og jeg kjente adrenalinet bygget seg opp. Plutselig føltes kroppen lettere og sinnet mitt var fokusert. Lagarbeid. Vi gjorde det i etapper. Dekket for hverandre. Selv om de gjorde litt mer enn meg, og tok oftere over, gjorde jeg mitt. Jeg gjorde alt jeg klarte.

Vi kom på 2. plass. Plassen betyr ingenting. Det at vi klarte det – det at jeg fullførte selv om at jeg holdt på å gå i bakken flere ganger, eller at jeg holdt på å spy flere ganger, gjorde ingenting da. Jeg hadde fullført med hjelp av laget mitt. Jeg oste over av endorfiner og stolthet. Plutselig kom mersmaken!

Følelsen av å gå gjennom mens de andre klappet og heiet på oss, var upåklagelig. De siste solstripene på himmelen kysset ansiktet mens vi satte oss inn i bilen, tilbake igjen til hverdagen. I en liten stund der, glemte jeg alt og alle. Jeg var meg, kun Silje. Men jeg var del av et team.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *