til deg som teller kjærlighetssorger

Lydene utenfor minner om en gammel film. Du hører at folk snakker, men du aner ikke om hva. Man hører latter og biler som brummer forbi. Musikk, den type musikk som spiller når folk danser pardans rundt bordene. Bordene rundt er så intime og små, at det er lett å dunke borti. I en av bygårdene ved siden av kaféen som blir til utested om kvelden sitter jeg. Bak et par lyse gardiner som ikke klarer å holde ute hverken solen eller mørket. Gjennom den hvite tskjorten ser jeg hjertet som forsiktig, men rolig dunker.

“Jeg ser på stjernene og jeg tenker på deg. Jeg lurer på om du er der ute og ser samme stjerner som meg, og om du tenker på meg. Om ikke lenger enn et øyeblikk, ett lite sekund.”

Jeg skal fortelle deg noe, sier hun. Visste du at det finnes milliarder av stjerner der ute, ja milliarder, og alle er forskjellige. Tenk deg at det kanskje ett sted der ute, finnes noen som sitter akkurat som oss nå, og lytter og ser. Men hva er vi? Hvorfor er vi her? Jeg ser på henne. Ti fingre, ti tær, to blå øyne og en munn. Lyst hår og solkysset hud. Sengetøy av lin og planter som en jungel på rommet. Hun ser ned på det lyse håret som ligger rundt skuldrene hennes. “Jeg klippet det av etter en kjærlighetssorg. Det var det eneste fysiske jeg kunne endre på med meg selv for å føle meg bedre.” Jeg ser på henne. Øynene hennes viser meg historien som utspilte seg. De forteller om mørke netter og mørke dager. De forteller sannheten om en som har talt kjærlighetssorger.

Jeg kan ikke snakke for noen andre enn meg selv, men jeg kan fortelle mine historier. Hvordan det føles å få hjertet sitt bristet, for å forsøke å plukke det opp igjen, om ikke helt, hvertfall noen av delene. Vi lærer så lenge man lever sies det, men det er vanskelig å se hva man skal lære av når man har det vondt.

Hvilket godt kan komme ut av det liksom?

Det var noen dager hvor jeg satt hjemme, fiksert på hva jeg kunne gjøre for å virke mer interessant. Legge ut en spesiell type snap, gå en ekstra tur for å legge ut mystory, eller være med venner for å få de til å fortelle hvor utrolig bra jeg hadde det. At jeg hadde det supert alene og han skulle bare visst hva han gikk glipp av. Det jeg ikke klarte å se, var hva jeg gikk glipp av, fordi jeg var besatt av en persons oppmerksomhet som ikke fortjente den. Jeg glemte meg selv.

Jeg kunne gjerne kommet med et tips om hvordan man får drømmekjæresten, eller “your long lost love” tilbake. Sannheten er, at ingen kan tvinge på noen kjærlighet. Er det ikke ment å være, så er det ikke ment til å vare. Det må være gjensidig. For en som har mye kjærlighet å gi, kan det virke håpløst å sitte i klisteret etter et par ganger. Man skulle trodd at man blir flinkere til å se tegnene, du vet, en slags advarsel før det går rett vestover. Vel, nei, jeg har blitt like blind hver gang, og kunne like gjerne gått med bind for øynene. Det jeg har blitt flinkere på er å skjønne om jeg gidder å bruke tid på dette. Jeg er kanskje blitt mer kritisk, men altså hvor mange frosker skal man trenge å kysse?

“Some things aren’t meant to last forever, but that doesn’t mean they weren’t supposed to happen at all.”- Gilmore Girls

Kjærlighet kan være så sinnsykt vakkert. Sommerfugler, den pirrende følelsen, nybarberte legger, og alltid nydusjet hår. Alltid ta på det fineste undertøyet for det kan jo være at denne frosken vil bli min prins. Men kjærlighet kan også være så sinnsykt irriterende. SMS-er i hytt og pine, misforståelser, og det verste av alt; når man ikke er på samme sted i livet. To forskjellige bøker. To forskjellige verdener. To forskjellige planeter. Kjærlighet kan ende i kjærlighetssorg, og alt man sitter igjen med er følelsen av at hjertet enda en gang er blitt bristet, og at man ikke klarer å finne den biten som mangler for å bli hel igjen.

Jeg kan dessverre ikke gi deg noen leveregler for å gjøre frosker om til prinser som i eventyr. Jeg kan bare fortelle deg at det skulle vært en Disney-film som tok for seg prinsesser som klarte seg alene. Det er ikke så aller verst å være singel når man kommer over den kneiken skjønner du. I en periode sa jeg til folk, selvfølgelig på tull, at jeg var ufrivillig singel. Nå, etter mye jobbing med meg selv har jeg blitt frivillig singel. Jeg har ikke tid til flere frosker, og jeg har heller ikke tid til en prins som gjør meg blind.


Til deg som lærte meg å elske. Til deg som lærte meg å plukke meg selv opp og holde meg selv oppe alene. Til deg som lærte meg at jeg måtte nå bunnen før jeg kunne lære å klatre opp. Til deg som så på meg i mørket, og sa at jeg hadde gjort deg til et bedre menneske.. Til deg, som lot meg være en del av livet ditt, om ikke mer enn i et par øyeblikk.

Til deg, for meg.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *