the sky is the limit

For en fantastisk tøff, rå og utrolig tur vi gikk. Jeg hadde aldri i livet trodd at det skulle bli så tøft som det ble, jeg som er vant til å gå fjellturer og løpe en god del. På en måte tror jeg at det hadde noe med at jeg ikke var mentalt klar, jeg bestemte meg klokken 01 om natten at jeg skulle være med, og vi dro i 8-tiden. Så man kan jo si at jeg ikke hadde fått latt det synke inn.

Josh og Just, de jeg gikk denne turen med, var bare helt fantastiske turkamerater, og jeg må si at jeg gleder meg til jeg ser de igjen om ikke alt for lenge. Det er rart at noe så tøft og tungt som denne turen fikk jeg dele med noen som jeg ikke kjente så godt, og det gjorde det nesten bedre. Vi snakket om alt – fra fremtidsplaner, til fremtidige kjærester. Ja, you name it!


What a hike it was. Unbelievable. I´d never thought it would be that though, but at the same time I don´t think I was mentally prepared. I decided the night before, haha! Josh and Just, my hiking buddies were awesome. Can´t wait to see them again for new adventures.

Noen av bildene er lånt av flinke @justandreas

Vi brukte åtte timer på denne turen, og det var små bruddstykker av den 22 km lange turen jeg følte at jeg ikke klarte mer. Jeg måtte hente alt jeg klarte av krefter innenfra og pushe meg videre. Denne jenta her hadde jo tross alt søkt opp turen, der stod det 8-timer. Jeg tenkte det var såkalt “turisttid” og jeg beregnet ca 5. Pakket for disse fem timene. Ikke nok sa du?! Jepp, du leste riktig.

På veien så vi også en kineser eller to som stod og gråt, tydelig overrumplet over at turen var litt tøffere enn antatt. La oss si det sånn, hadde jeg ikke sett de, kan det ha vært det var meg som gråt. Sulten, sliten og umotivert i noen minutter på vei tilbake.

We used around 8 hours and there were small moments in that 22 km long hike were I wanted to quit and go home. I had food for less than 5 hours so you can image me cold, hungry and tired. Haha, but it got better when I saw some chinese people crying on their way home. Made my day and made me push myself harder.

Det øyeblikket når du sitter og vifter med beina utenfor et stup, kjenner at det er ingenting som beskytter deg og holder deg igjen, da føler du deg levende. Energien vokser og du smiler. Er glad for å være der, og det var verdt strevet!

The moment when your sitting there – feeling the air. There´s nothing that can compare to this. You´re happy you did it, because it was all worth it. 


Følg de på instagram, @joshlynott og @justandreas

Den var nok litt tøffere enn jeg hadde først antatt, men jeg er sikker på at jeg skal gå den igjen, og da vil jeg overnatte. Se soloppgangen. Nyte turen. Vi skulle jo tross alt til Ekstremsportveko – den dagen skulle vi rett på fest. Fordi vi brukte et par timer mer enn vi trodde ble det null dusj og rett på alkoholen på meg. Men det var verdt det. Selskapet, naturen og minnene er det som gjør at jeg sitter her og er stolt. Stolt over å være norsk, stolt over å være en av de som får oppleve naturen når den er barsk og rå. Og litt stolt over meg selv fordi jeg har funnet flere andre steder jeg skal bestige innen året er omme!

Harder than I´d imagine, but I´m certain I´m hiking it again – but then I would stay the night and see the sunrise. I´m kinda proud. Proud of being norwegian and proud of myself for finding new adventures to explore and hike within a year!

2 Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *