solskinnsdagen i byen


Snøen dalte rolig nedover gaten. Solen lå bak hjørnet og smilte mot meg. I bakgrunnen kunne trafikken høres, for mange kunne dette være støy, men for meg var dette musikk i ørene. Et dusende liv av folk som driver med sitt i sin travle hverdag. Det hvite underlaget hadde endelig gjort at bakken hadde lyst opp, og når skoene tråkket mot bakken kom det knirk.

Kaffekoppen var varm, nesten for varm. Røyken som kom ut av munnen fordi det var så kaldt føltes friskt. Det føltes godt. Hun hadde bestilt kakao med krem. Den smeltet på tungen og gjorde at hun følte seg som et barn igjen. Tiden gikk, en halvtime ble til en time, og hun fortsatte å sitte der. Så på folk. Folk som løp, folk som lo. Par som holdt hender, eldre som trippet rolig forbi. Barn som smilte og kranglet med søsknene. Denne byen bugnet av liv og hun var del av det hele.

Musikken i ørene sang. Når vinden kom og lekte med håret, passet det perfekt til tonene som kom fra øreproppene. Å sitte på trikken var det beste. Se ut av vinduet og nyte de sangene som spilte om og om igjen. Hun kunne smile av å bare tenke på det. Innimellom fikk hun øyekontakt med en person her og der, og da smilte hun.

Når mørket kom om kvelden, gjorde ikke det noe, fordi akkurat den dagen hadde solen gitt varme, og gitt et nytt håp om en fin vår. Den som venter, venter på noe godt, og akkurat denne dagen var en kopp kakao, solen som smilte og musikken i ørene det som gjorde at jeg elsker denne byen.

– 16.01.17

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *