SMÅ SPOR

Jeg sitter på nattevakt, inne hos en pasient. Hvert minutt siden klokken tjue en tredve har jeg beroliget han. Fortalt han hvor han er og hvorfor han må forholde seg rolig.

Man kan høre bilen som kjører forbi utenfor; én bil som flyktig kjører forbi og som etterlater stillheten enda høyere enn den var. Gangen er stille, det er kun innimellom man kan høre skrittene fra en annen dame eller mann i hvitt gå hastig forbi.

Etter førti minutter skjønte jeg at han hadde smerter. Hånden hans som holdt min så hardt at jeg kunne se fingrene mine bli smålig blå. Håndflaten min som lå over brystet hans og prøvde å vise at jeg var tilstede. At jeg ikke ville gå noe sted.

I en og en halv time stod jeg ved siden han og snakket til han. Det kunne like gjerne vært en jeg kjente, for jeg prøvde å snakke om ting vi kunne ha til felles. Det virket ikke som han helt skjønte sammenhengen, men det at jeg måtte gjenta hvor han var og hvorfor spilte ingen rolle.

I ti minutter lå han rolig. Jeg kunne skimte øynene hans som drømte seg bort. Strakk hendene ut i luften. Jeg håpte han så for seg en bukett med ballonger ute på en eng, eller at han var med sin kjære utenfor et hus og med flere barn.

Øynene mine glir bort mot vinduet. Der står det en bukett med ti lyserosa roser. De er så lyse at man nesten ikke ser det, og fargen kan minne om korall eller fersken. Tankene mine streifer mot at det er slike roser mamma liker, og jeg håper at det er konen hans som har vært her.

Jeg husker da jeg startet i hjemmesykepleien og kjørte rundt til folk sine hjem. Det føltes så naturlig; det å være en del av folk sine liv og hjelpe dem. Det føltes riktig å være så tett på en annen person sin helse både når det var for dagligdagse ting, til det å hjelpe når livet tok slutt. Det føltes så rett å føle sin plass hvor man mestret noe, og enda mer føltes det bra at det var mennesker og det å hjelpe som jeg mestret.

Tankene mine flyr mens jeg hører pusten hans. Jeg tenker på hvor mange åndedrag han har gjort gjennom et liv, og hvor mange ganger han har ledd så mye at tårene triller. Det er vondt å se at tårene som nå triller er på grunn av smerte, og at det eneste jeg kan gjøre før smertelindringen virker, er å trøste han. Være synlig og varm – omsorgsfull og et menneske.

Den hvite drakten jeg har på meg står i kontrast til skoene. Det er det fineste plagget jeg eier fordi jeg bærer det med stolthet. Det blir en slags synlig superhelt-kappe som viser at jeg er her for deg. Den gjør meg både fattet og rolig; enda roligere enn jeg er til hverdag, og den gjør at jeg er ekstra observant. Når en alarm går av eller jeg ikke hører åndedrettet til pasienten min, sjekker jeg én gang til og prøver å hjelpe til. Det er rart hvordan man ikke bare vet hva man skal gjøre, men også at man føler det inn i ryggmargen. Det føles naturlig.

Det tok tre timer før han sovnet for første gang. Pusten som hørtes i det mørke rommet virket høy og dominerende i det ellers stille rommet. Lyden av et helikopter som landet på huset kan høres godt gjennom det åpne vinduet.

Det er rart hvordan man gir så utrolig mye av seg selv i jobben og hvordan slike netter som i natt er med på å forme meg videre. For kanskje ikke han vil huske meg og hvem jeg er, men jeg vil huske han og den jeg var med han.

Små spor som viser hvor man kom fra, og som hjelper en til å gå riktig vei mot det å kunne jobbe med dette resten av livet mitt.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *