"project perfect illusion"

Jeg er vokst opp med en tanke om at vi alle er vakker og har mange gode talenter, om det er alt fra sminke, til sport eller skriving. Gjennom bloggen har jeg blitt kjent med mange utrolig flotte mennesker, og gjennom å studere har jeg lært veldig mye nytt om både meg, andre og mennesket generelt.

Tenk da jeg startet å skrive, har jeg delt mye bilder av meg selv, når jeg har hatt det tøft har jeg skrevet innlegg som jeg ikke har postet, fordi det å skrive, hjelper meg. Jeg får tømt det fulle hodet som tenker, det tenker mye skal jeg si dere. Det er i grunn ganske fint å kunne ha så mange forskjellige tanker, og av og til deler jeg det med venner, men da høres det litt rart ut igjen, når jeg sier det høyt.

Én ting jeg har lært meg er hvilken vinkel ansiktet mitt ser best ut fra, fra hvilken vinkel nesen min ser smalere ut, og jeg har lært at man kan skjule mye med å stå i en viss stilling. Jeg har lært å skjule litt av det som er meg, men det har jo i den sammenhengen ikke gjort noe, fordi resultatet ble så bra. Men akkurat i det øyeblikket, når det å se fin ut fremfor å være smart ble bedre, mister jeg litt av meg selv. Til og med da jeg stod i en butikk hvor mange av bildene og plakatene på veggene var avbildet av, ja meg, kunne jeg ikke slutte å tenke “det finnes flere tusen som hadde vært mer egnet til denne jobben.” “Hvorfor valgte de akkurat meg? Jeg er jo ikke spesielt vakker. Fint smil kan jeg være enig i, men hva annet kan jeg egentlig by på?”

Når jeg skriver det, virker det rart at jeg har sagt noe slik. Men i en verden hvor alt generaliseres på sosiale medier til å være perfekt er det ikke rart. På instagram fylles feeden min av illusjoner av hva jeg tror er vakkert. Trente rumper, perfekt anlagt sminke, turer rundt om i verden. Hver morgen og kveld scroller jeg nedover denne tjenesten og liker disse bildene. Hva liker jeg? Hva lærer jeg av dette bildet? Hva gir det meg egentlig? Jeg taper. Jeg taper tid.

På facebook blir det lagt frem fra både den ene og den andre at julestrømpene er hengt opp, peisen er tent og hele familien er samlet. Lykkelige er alle på Facebook! Men er vi egentlig det, eller ønsker vi å skape en illusjon om at alt er perfekt? Alle vet jo at de fleste opplever hverdagen som travel, kaotisk og absolutt alt annet enn perfekt.

Vi har en tid hvor det å dokumentere at man gjør noe, er blitt viktigere enn å faktisk være til stede å ta del i det ene øyeblikket. For som jeg skrev, er det ingenting man tjener, man taper, man taper tid. Hvorfor ikke bruke tiden på å gi en ekstra klem, et fint ord eller lære av andre mennesker?

Da jeg spurte de som jobber i butikken jeg har samarbeidet med, om hvorfor de valgte akkurat meg, fikk jeg til svar:

“du er en normal jente, og du er ekte. du tar bilder som om de ikke er perfekte, de trenger ikke å være mer enn bilder. du fremstår som du er.”

Hvis det er sant, så har jeg hvertfall skapt en illusjon jeg kan stå inne for oppi alt dette overfladiske som oser på sosiale medier. Jeg synes et øyeblikk er perfekt når det kapres når alt er kaotisk, men likevel er et øyeblikk man vil ta vare på.

2 Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *