kjærlighet – vakreste ord på jord


24 mai, 1997.

Jeg husker vagt et par minner fra dagen, men i ettertid har jeg sett bilder og videoer. To mennesker, de vakreste personene jeg kjenner, giftet seg.

Ettersom årene har gått har de kommet nærmere meg, jeg har vokst og blitt mer moden. Nå ser jeg på de som mine nærmeste venner, som jeg forteller alt til, de er mine klipper. De har vært der for meg, stått bak meg og hjulpet meg i vanskelige situasjoner, samtidig som at de nå er de som utfolder meg og lar meg se det vakre i denne verdenen. De har presset meg og fått meg til å stå på. Jeg var redd for å flytte til Oslo, redd for å savne å være med familien så mye. Jeg setter utrolig stor pris på dere, mamma og pappa.

“Kjærlighet – varmeste ord på jord. Kjærlighet – når det slår rod og grorSpres det lys midt i et mørke sominn til vor verden komog skapte hat og grenser
Kjærlighet – uten de store ordsetter de dybe sterke sporVarsom hånd over et smilløst kinnBaner kjærlig vei, inn til et frossent sinn
Ingen kan krevemen alle kan giIngen kan leve foruten fordiKjærlighet skapernytt liv og nytt håpDer hvor hatet råder

“Kjærlighet, av Sissel Kyrkjebø”

Et par år etter jeg ble født, ble jeg en stolt storesøster til ikke bare én, men enda en liten lillebror. Den oppveksten jeg har hatt, både i Stavanger, og senere i Bergen, kunne ikke vært bedre. Vi har alle fått utforske det vi ville, og dere har aldri hindret oss i å ta avgjørelser, bare veiledet oss på riktig vei. De har alltid gjort det de ønsket, om det var å gjøre en ting, eller jobbet med en annen. De har alltid fulgt drømmene sine, og det har inspirert meg veldig til at jeg har fulgt mine drømmer.

Jeg husker i fjor, da jeg hadde vært gjennom et brudd, og stod i en park som var mørk som natten. Jeg hadde grått alene, nesten i ett døgn, og de første jeg ringte var mamma. Jeg klarte ikke si noe, fordi jeg var lei meg, men hun skjønte det med en gang. Egentlig ville jeg ikke fortelle det, men jeg klarte ikke kjempe alene mot smerten. Hun hentet meg, jeg gråt, hun snakket. Det ble bedre å være i mammas trygge havn igjen. Da vi kom hjem, selv om klokken var langt over midnatt, hadde pappa kommet ned, og da jeg kom inn, ga han meg en klem. En sånn lang, god, og trygg klem. Jeg gråt enda mer, men det var allerede blitt bedre fordi jeg var med de.

24. mai, 2017.

Tenk å være gift i 20 år.
Både individuelt og som par er dere mine forbilder.
Glad i dere.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *