i lyset av den perfekte vinklingen


//Det er nesten ett år siden disse bildene ble tatt. Selv om jeg spiser sunt, trener og har det bra, er det alltid noe man ikke er fornøyd med. På dette tidspunktet var jeg ikke så fornøyd med hvordan jeg så ut, men bildene som @gorpium
tok gjorde at jeg følte meg vakker. Hvorfor følte jeg meg ikke pen nok? Hvorfor ville jeg ikke vise hud? Hud er så fint, det er så naturlig og alle har det. Det er på tide å gjøre noe med hvordan jeg tenker på meg selv.//

Vi sitter i sengen, godt krøpet under dynen. Den er myk, varm og kald samtidig. En betryggende følelse. Jeg ser bort på den unge jenten som sitter ved siden av meg. Hun scroller nedover Instagram, mange jenter som har perfekte kropper, som glaner mot henne. Flere tusen likes, for hva egentlig. Hvem er disse personene som er på bildene; så perfekte, med nydelig sminke, nærmest perfekt kropp og det lille ekstra virker det som. Jente går ut av appen og ser ned i dynen. Stryker utover den ene folden som har krøllet seg på toppen av sengetøyet.

”Hvorfor kan ikke jeg være sånn. Hvorfor kan ikke jeg være perfekt?” spør hun meg med tårer i øynene. Det er tydelig at den perfekte, falske og store fasaden gjør inntrykk. Selv om hun ikke vil innrømme det, går det inn på henne. Jeg ser på henne, trekker på skuldrene og vet ikke helt hva jeg skal si. ”Du er fin som du er, uperfekt perfekt.” Hjelper det henne egentlig? Jeg aner ikke. Sengetøyet krøller seg litt oppå magen, som hun retter på enda en gang.

Jenta reiser seg fra sengen, og jeg møter blikket hennes i det hun står foran speilet. Foran seg selv. Hun ser på den slanke kroppen. De fine trekkene hennes, de blå øynene. Det lyse håret som ligger som svøpt rundt skuldrene hennes, gir et skimt av kragebeina. Mens hun følger blikket mitt, møtes vi med magen. Armene hennes danner et kryss foran magen. Jeg forstår ikke hvorfor hun dekker kroppen sin til på den måten. ”Jeg ser ikke ut som de på bildene, gjør jeg vel?” Morgenkåpen som henger på knaggen omfavner kroppen i det hun tar den på seg og setter seg i sengen igjen.

”Hvorfor føler du deg ikke vakker?” spør jeg undrende. I det hun ser ut på den mørke nattehimmelen tar hun meg med på en reise. En liten fortelling om seg selv. ”Jeg trodde aldri at jeg ville bry meg om å ha dobbelthake, eller det kvinner kaller ”grevinneheng”. Jeg visste nesten ikke var det var, før jeg ble bekymret for å få det selv. Jeg har lest magasin på magasin siden ungdomstiden. Kvinneblader som har overskrifter som lyder ”5 enkle tips for å gå ned i vekt!” ”Spis dette for å gå ned i vekt” ”Kjøp dette for å føle deg fin” og attpå er alle disse magasinene blomstret frem med modeller som knapt kan bære plaggene. Jeg er oppdratt av samfunnet til å føle meg mindre enn jeg selv føler. Teknologien og den perfekte verdenen av likes, vinkler og perfekt lys har latt meg stå foran speilet i 10 minutter mens jeg har holdt pusten for å ta et bilde som ikke var en tidel så perfekt som det jeg hadde sett tidligere. Jeg er så lei, jeg er så lei av sosiale medier og den påvirkningskraften det har på meg. Jeg tenker på vekt daglig, blir minnet på daglig om at jeg kunne sett litt bedre ut. Det er ikke mange ganger jeg har i løpet av årene jeg har hatt Instagram at jeg har følt meg god nok. Vinklene på bilder kan få en til å føle seg utrolig vakker, til å føle seg helt nedfor. Når ble vinkler og riktig lys viktigere enn selvfølelse…?”

”Men du er jo fin som du er, alt på sosiale medier er jo en fasade.” sier jeg, prøver å muntre henne opp med sannheten. ”Sannheten kan være en ting, men hvis folk velger å tro på noe annet,, kommer vi ingen vei. Sosiale medier er et stort teater hvor alle har hver sine masker, og da er egentlig spørsmålet; kjenner vi hverandre igjen under maskene hvis vi tar de av?”

Vi står sammen foran speilet. Ved siden av hverandre. Jeg kan se smilet hennes nærme seg munnviken i det hun sier bestemt og rolig ”Nå er det nok. Vi alle har en dobbelthake, eller to.”

– head & heart.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *