FARGER I EN VIND

Vi gikk sammen ute i går. Du fortalte meg at du savnet våren og de varme dagene. Jeg fortalte deg at du kan glede deg til en måned med snø, mange tente lys og et stort antall tente stearinlys mens du ser på peisen. Jeg fortalte deg at alle årstider har sine vakreste sider, og selv om dagene føles korte og hjernen har halvveis gått i dvale – kan jeg love deg at du vil savne høsten og vinteren når sommeren danser for fullt igjen. Du kommer til å kle på deg godt; heller komfort fremfor å se fin ut, men du kommer til å sette pris på det også.

Mens vi gikk nedover gaten kjente jeg den kalde hånden din som febrilsk prøvde å få varmen igjen. Du så på meg. Vinden i øynene dine hadde fått demtil å sende avgårde en liten tåre. Mens vi gikk bortover, knitret det i bakken under oss. De brune og gule bladene danset rundt oss. “Jeg kan male høsten for deg i alle farger du kunne drømme om” trygget jeg deg.

La meg male med alle fargene i en vind. 

Høsten er rå og vakker, men det er også en måned hvor man merker at inspirasjonsnivået er noe lavere enn på sommeren. Alt sies å være lettere om sommeren når temperaturene griller deg, og man kan traske rundt i lette klær. Sommeren er deilig fordi alle smiler, lette lunsjer med venninner, og man bader oftere enn man dusjer i sin egen dusj. Det er en omveltning når høsten ringer på døren igjen og forteller at det er på tide. På tide å tenne i peisen, tenne lys og lage varme kopper med te og kakao. Selv om jeg ønsker høsten mer enn velkommen hvert år – merkes det spesielt i år at det er mørkt ute. Det er enda kaldere ute enn tidligere i forrige uke, og tiden går fort. Kanskje det er det jeg merker – hvor sinnsykt fort tiden går. Alle minutter som blir til timer, timer som blir til dager, og dager som flyr avgårde med ukene. Plutselig er vi bare én måned fra jul og jeg kjenner at det er rart. Barndomsminner som føltes som tiår siden – noe det faktisk er, men også fordi jeg savner at jeg ikke hadde noen bekymringer. Det eneste jeg fokuserte på var at jeg ikke visste hvordan jeg skulle transportere Barbie-dukkene mine til Susanne sitt hus uten at jeg kunne vise det til andre jeg kjente i en alder av 12 år. Det føles banalt og nostalgisk, men likevel følelser jeg savner. Voksenlivet er hektisk og fint, men akkurat på denne tiden kjenner jeg et ekstra stort savn etter den lille gleden av å komme hjem fra barneskolen for å se på tv. Den eneste tanken jeg hadde var hva vi skulle ha til middag. Eller at jeg ikke likte de stygge vottene mamma hadde kjøpt. At jeg ville ha hansker fordi alle andre i klassen hadde det. Jeg savner det enkle, men jeg setter likevel pris på å bli eldre. Se mer av verden og oppleve kjærlighet og nye vennskap. Ny kunnskap og lære av kjente og bekjente. Tiden er vakker, men den er en flyktig drøm.

 

Vi satt i stuen mens du så ut av vinduet og funderte. Tenkte på hvordan  høsten og vinteren vil bli. Om man vil se snø før 1. desember eller om klimaforandringene vil holde den unna litt til. Jeg kunne se i øynene dine at du tenkte på om du ville få tid til å strikke eller gjøre noe kreativt før julen nærmet seg. Jeg kunne se på deg at det var så mye du ønsket å gjøre, se og oppleve, men at tiden ikke alltid rekker til. Noen ganger holder det å tenne i peisen, tenne noen stearinlys og lese en bok. Eller sitte og se ut av vinduet mens minuttene og timene går forbi.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *