DET KOMMER EN DAG I MORGEN OG

Det er vanskelig å skrive personlig igjen. Det føles som om jeg har på en eller måte bare mistet muligheten til å tenke over hva jeg føler, kanskje det bare har gått litt for fort den siste tiden og jeg har stengt meg selv litt ute. For noen uker siden kunne jeg kjenne at klumpen i halsen og den tunge vekten på ryggen ble større. Kroppen føltes tyngre og hodet føltes tomt. Det eneste jeg kunne kjenne på var den tunge følelsen som kom, en slags indre uro og bekymring. Jeg visste heller ikke helt hva jeg bekymret meg for. Var det maten jeg ikke tålte, eller eksamen? Hvorfor klarte jeg ikke å være lykkelig og glad og sette pris på alt rundt meg?

Det begynte med at jeg var i Bergen for noen uker siden. Jeg stresset og kunne kjenne at klumpen var der, men jeg klarte til en viss grad å børste den bort som om det var støv på bakken. Så dro vi hjemover igjen og jeg var tilbake igjen i praksis. Der begynte jeg litt og litt å kjenne at det var så mye jeg stresset for. Om det var at jeg ikke fikk sove eller at jeg hadde smerter i magen, så kom det hvertfall oftere enn jeg skulle ”ønske”.

Toppen av kransekaken ble sist uke da pappa hadde bursdag. Jeg ble oppringt av mamma i praksis og skrev på melding at jeg skulle ringe henne etter jeg var ferdig. Hun ringte meg igjen noen timer senere, og igjen kunne jeg ikke ta telefonen. Da klokken ble nok til at jeg kunne ringe henne igjen, tok hun ikke telefonen. Ikke svarte hun på meldingene mine heller. Med en gang kom den. Den følelsen av at jeg visste noe var gale, det bare var sånn. Følelsen spiste meg opp innvendig og jeg ringe pappa. Det var så vidt jeg ikke klarte det, selv om han hadde bursdag. Jeg var så redd for å høre om noe hadde skjedd eller at han heller ikke tok telefonen. Han gjorde ikke det. Derfra sendte jeg meldinger raskere enn jeg noen gang har gjort tidligere og ringte igjen og igjen. Jeg var sikker på at noe hadde skjedd. Angsten slukte meg, tårene presset på og jeg måtte bare gå. Skrekken av å være så redd som jeg var, var ubegripelig for meg, slik at jeg tok på meg skoene og jakken, og gikk ut i regnet. Ringte febrilsk til mamma, pappa og nå lillebror som heller ikke tok telefonen.

Så tok lillebroren min telefonen og jeg skrev ”Går det bra?! Lever alle?!” Han må ha trodd jeg var helt tullete, for han svarte bare ”Ja, selvfølgelig.” ”Vi har besøk for pappa, så mamma har ikke mobilen.”

Jeg slappet av med en gang, og tårene ble lettere og forsvant til slutt fra ansiktet mitt. Jeg føte meg flau og tåpelig. Her gikk jeg, ute i regnet og var redd for at familien min var skadet eller borte, bare fordi de ikke hadde svart meg med en gang. Det føltes teit å gå rundt og uroe seg over noe så simpelt, men sannheten var at jeg var livredd for at det var noe som var skjedd.

Derfra har det egentlig den siste uken vært ganske gale, og det var ikke før jeg satt på etterfesten til Oslo Runway og spiste middag med en venninne, men ikke så god venninne (dere skjønner hva jeg mener) at jeg snakket. Det må ha vært vinen jeg drakk og kanskje det var det at jeg ikke kjente henne så godt, men da sa jeg det. ”Angsten er blitt verre”. Hun sa trøstende og gode ord, men for meg der og da følte jeg at det kunne like gjerne vært luft. Det å være så åpen og faktisk kjenne på at jeg har hatt det, føltes greit. Jeg tenkte at ”søren jeg skulle ikke sagt det”, eller ”faen hun må tro jeg er dum. Så flaut å sitte her og snakke om dette..” Sannheten var at hun sa at jeg var modig som turte å si det som det var og ikke sette på masken og gjemme meg bak ordene ”Alt er fint.”  Så da satt jeg der, snakket som om jeg ikke hadde fått snakket på flere dager og jeg kjente at bare det å fortelle det til én gorde det bedre for meg. For det er det med angst. Det føles som om det er det tøffeste og at man skal dø. Jeg har følt meg maktesløs og livredd for banale ting som i det store bildet betyr fint lite. Men det virker stort, og akkurat der og da er det større enn alt.

Det jeg vil frem til med dette innlegget er kanskje at det går bra. Det er ok at alle dager ikke er perfekte og at man ikke er på topp hele tiden. Det er lov å ha angst, for det er ikke farlig selv om det føles slik. Det er lov å være nedfor og det er lov å legge seg i sengen innimellom og tenke at man kan prøve igjen i morgen. For det kommer en dag i morgen igjen, og kanskje da kan man slappe litt mer av. Ta det fra dag til dag.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *