DEN SISTE SJANSEN

 

Først av alt vil jeg ønske dere alle en riktig god, trygg og vakker jul. Jeg håper at den bringer med seg kjærlighet og varme, og snillhet. Vi trenger mer av gode ord, smilende munnviker og latterkramper. Det er en mørk og lang vinter, men man kan lyse den opp med glede, nestekjærlighet og mange gode klemmer.

De siste ukene har jeg gått rundt i en liten boble for meg selv. Jeg har holdt meg litt for meg selv, ikke vært så aktiv på sosiale medier, mens jeg har fokusert på det som var det viktigste. Da jeg fortalte tidligere i år om at jeg måtte bestå den eksamenen for å kunne fortsette studiet, var jeg livredd. Livredd for at drømmen min skulle bli ødelagt av et stort hinder i noe jeg ikke mestret 100%. De siste ukene har jeg derfor viet ekstremt mye tid til lesing og pugging før eksamenen. Den hadde jeg den 3.desember, og etter det har jeg jobbet mye på sykehuset. Sannheten er at jeg var så nervøs for å ikke klare det. Nattesøvnen ble til mareritt og vonde drømmer om at jeg ikke klarte det. Det var siste sjanse. 

Forventningene, presset fra alle rundt meg, og ikke minst meg selv ble litt for mye. Jeg ville mest av alt bare rømme, legge meg under en mørk og varm dyne og sove vekk dagene. Likevel stod jeg opp, jobbet med oppgavene, på en dag løste jeg femten eksamenssett og jeg følte likevel at jeg ikke var trygg selv om jeg hadde alt riktig. Det ble for viktig til å ikke stole på seg selv. Det ble for viktig å overleve til at jeg kunne slappe av den siste tiden før jul. Dagen for eksamen kom og jeg trodde jeg skulle kaste opp da jeg satt på stolen. Jeg hadde øvd så mye, kjempet mot tårene så mange ganger, og sett linjen “ikke bestått” altfor mange ganger. Dette var siste sjanse, og jeg måtte klare det.

 

Etter jeg var ferdig rettet jeg den ørten ganger, leste gjennom, og jeg rettet den til og med så feil jeg kunne for å se at det jeg hadde rettet var  riktig. Jeg gjorde alt jeg tenkte på som kunne hjelpe meg med å bestå dette siste hinderet. Hinderet som har gjort dette til året som jeg helst vil glemme. Året som har utfordret meg og gitt meg flere hindere enn rette strekninger, og mindre nattesøvn enn noen andre år. Året som har lært meg at hjemlengsel kan være sårt, og at mamma og pappas armkrok er noe man drømmer om. Selv om jeg har opplevd å bli ekstremt glad for å flytte inn med min beste venninne, mange nye bekjentskaper og gode ting, har jeg opplevd at livet har vært litt humpete dette året. Det kan ikke alltid gå lett for seg, men det tøffeste i år har desidert vært at jeg måtte stoppe utdanningen min for å ta opp en eksamen. For et nederlag tenkte jeg først. Jeg skammet meg, og følte at jeg ikke var god nok. Hvorfor i svarte kunne ikke jeg klare det like lett som de andre studentene?

Selv om dagene og ukene gikk, sjekket jeg nettsiden som skulle vise om jeg fikk fortsette på skolen eller at jeg måtte gi meg med drømmen om å bli en sykepleier. For en liten stund siden da jeg jobbet på sykehuset, sa en pasient til meg da jeg satte meg ned ved siden av han. “Jeg ser hvor ydmyk og dyktig du er i jobben din. Du kommer til å bli en utrolig flink og omsorgsfull sykepleier. Vet du det?”  Jeg smilte og takket med et rørt blikk, mens jeg hentet kaffekannen for å gi han mer kaffe i den hvite koppen. Slike minner har strømmet til de gangene jeg har sjekket nettsiden, og jeg har sjekket opp til ti ganger daglig. Livredd, spent og nervøs. Litt kvalmende og blodet har presset rundt i kroppen som om hjertet skulle hoppe ut fra kroppen min.

Siden eksamenen har jeg vært på flere julebord, og jeg har reist til Bergen for å se kjente og kjære. Familie og venner som jeg har savnet. Å, herregud så mye jeg har savnet Bergensere. Et eget folkeslag for å si det mildt! Godt å høre skarre-R´en igjen!

Etter jeg hadde vært hos en venn en sen kveld, kjørte jeg hjemover. Som alle andre dager hadde jeg selvsagt sjekket nettsiden mest av automatikk, men tenk om. Tenk om karakteren for en gangs skyld viste “bestått.” Jeg logget inn mens jeg kjørte (ja jeg vet jeg ikke skal det, men jeg gjorde det). Vanligvis står karakterene etter semester, og de siste jeg hadde var fra 2018 VÅR. Det første jeg så var at ordene som nå stod var 2018 HØST. Jeg kjente med en gang at jeg ble nervøs. Mens fingeren min scrollet rolig nedover og øynene fokuserte på veien, tittet jeg smått bort på den lille skjermen. Ordene var klare. Helt enkelt, noe som ville forandre livet mitt. Det var et vendepunkt og noe som måtte til. Jeg hadde ventet på dette så lenge at jeg nå ikke visste hvordan kroppen ville reagere. Det tok noen sekunder før hjernen oppfattet hva som stod der. Og mens musikken og ordene “When you believe” av Whitney Houston gikk for full guffe i bilen, lyste bokstavene mot meg. “Bestått.” 

Jeg hikstet og trykket ut på hjemskjermen før jeg tastet inn det første nummeret jeg visste. Det var kun en person jeg måtte fortelle, og selv om klokken var over halv tolv, måtte jeg fortelle det. Hun svarte, min kjære samboer. De eneste ordene jeg klarte å få ut var “Jeg bestod!” før tårene tok overhånd. Hun gråt sammen med meg helt til jeg kom hjem og fortalte mamma det. Tårene trillet mens jeg den natten ikke klarte å sove heller. Men denne natten var det fordi jeg var ekstremt glad for at jeg hadde klarte å komme over hinderet.

Mitt julekort til deg er i år med et ønske om en trygg og rolig jul med de du er glad i. For selv om jeg kunne bestått denne eksamenen de første gangene, var det ikke før nå jeg forstod hvor mye jeg faktisk ønsker dette, og at det er drømmen min å bli en sykepleier. Jeg har ikke tidligere forstått hvor mye hjertet mitt trengte at jeg bestod den eksamenen før jeg klemte mamma og jeg sa “jeg måtte bestå” på julaften. Det var ikke før jeg så at mamma og pappa var rørt, ikke fordi jeg gråt, men fordi de var stolt over meg og den jeg er og det jeg får til. Akkurat som jeg ønsker at du skal få til det du ønsker og at 2019 kan bli ditt år. La oss være gode mot hverandre og bringe det nye året inn med enda mer kjærlighet og glede. Glad i dere alle som følger meg. Stor klem.

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *