charging mode

Øverst i det høyre hjørnet på pcen viser det hvor mye strøm som er igjen. Tallet 2 % gir meg en panikkslagen følelse av at jeg må velge om jeg vil finne laderen eller ta sjansen på at jeg klarer å fortsette bare litt til… Slik føler jeg at jeg har fungert i dag. Våknet altfor sent, det var faktisk blitt etter 12:00 da jeg våknet. Panikken reiste seg innvendig. Timene som hadde forsvunnet som sand i vannkanten. Jeg kunne kjenne kroppen var sliten da jeg lå inntullet i satengsengetøyet. Det hvite, varme, men likevel kalde som gjorde meg trygg. Jeg kom meg omsider ut på en løpetur. Det var det.

lets get you chargin´ baby…

Som et bortkomment barn har jeg derfor i dag prestert i å ligge på sofaen, ligge litt i sengen, prøve å finne en film. I dag har vært en sånn dag hvor ingenting frister, ingen filmer som virker spennende. Det å ligge og se på den hvite tapeten kunne vært like greit. Ruccula, parmesan og pesto ble kjøpt inn til en pizza jeg hev ned på høykant. Det smakte, men likevel ikke. Jeg koste meg med levende lys, Pepsi Max i glasset og film på tven. Likevel var jeg urolig innvendig. Kjente at jeg måtte slappe av, og la meg selv ikke gjøre noe. Det er litt av det kjipe med å være i høygir hele tiden, og gjøre noe konstant. De 2% var ganske kritiske en stund, men nå er jeg klar for morgendagen og en ny dag. Gjøre litt mer enn jeg gjorde i dag.

“I kveld kunne du høre deg selv puste. Du kunne høre hjertet ditt slå. Slo det kanskje litt raskere enn normalt, eller pusten din var rask? Tankene dine rullet forbi, og du kunne kjenne at du ville løpe. Løpe fra deg selv. Men du gjorde ikke det. Du stoppet opp. Roet deg og kjente på hjertet ditt som hamret i vei. Du hørte pusten din som rolig fant seg selv igjen etter en stund.”


– head & heart

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *