Tankefull

å være voksen

Voksen.
I hvert fall det jeg tror. Sannheten er at jeg enda noen ganger er et barn innvendig. Som 21 åring, studerer jeg nå det jeg skal jobbe med resten av livet, jobber og trener seriøst hver dag. Når jeg kommer hjem om kvelden er likevel det beste jeg kan gjøre, er å lage et glass med sjokolademelk og sette på en Disney- film for å slappe av.

Da jeg flyttet, som selvstendig voksen, møtte jeg utrolig mange fine folk og mennesker som beriker hverdagen min og gjør studiet ti ganger mer kjekt og inspirerende. Likevel er det de barnslige samtalene og vitsene innad i gruppen som gjør at jeg liker akkurat de jeg er med.

Nå som julen nærmer seg og jeg sitter midt oppi ett av de vanskeligste stoffene i studiet mitt, kjenner jeg ekstra på at jeg savner både hjem, familien og mamma og pappas gode armkrok. Det føles så rart å være på andre siden av landet. På en måte føler jeg at jeg bor i Bergen, men at jeg samtidig ikke gjør det. Hvis du forstår? haha. Jeg snakker med mine gode venner fra Bergen ofte, og kjenner spesielt nå at det skal bli veldig godt å gi dem en lengre og større klem enn tidligere. Jeg gleder meg sånn til julebordet med gjengen.

Voksen. Den tiden av livet hvor jeg som 9-åring trodde at jeg skulle være gift, være utdannet og ha barn. Nå føler jeg meg enda yngre enn det jeg har gjort tidligere, og føler at livet så vidt har begynt. Jeg føler at jeg nå, i denne tiden av livet, at jeg enda ikke helt vet hva jeg skal og hvor jeg ender opp. Jeg vet at jeg har valgt en vei. Når problemer oppstår, søker jeg alltid råd hos mamma eller pappa. De er mine voksne, de er mine mamma og pappa.


​Nesten hver da
g snakker jeg med mamma eller pappa. Jeg er så heldig som har så gode foreldre som savner meg og vil mitt beste. Da jeg bodde for meg selv i Bergen, følte jeg ikke at jeg bodde for meg selv. Nå som jeg bor i en annen by, blir det mye mer verdt å snakke om de små tingene. De tingene som gjør at jeg smiler, eller som gjør at jeg synes dagen er tung. De samtalene er alt for meg.

Snart er eksamen over meg, og spesielt nå kjenner jeg ekstra på at jeg har litt hjemlengsel. Derfor gleder jeg meg til å hive meg på flyet til Bergen, hoppe i armkroken til mams og paps og sette meg i sofaen med tøfler på, med mummikoppen min og se på en julefilm. Jeg gleder meg til å bare være unge meg i juletiden uten alt ansvaret det har med å være voksen. Selv om jeg liker fordelene med å være myndig og bo for meg selv, skal jeg være ærlig å innrømme at det skal bli godt å bare være barnet til foreldrene mine i julen.

Nå skal jeg snart legge meg som en ansvarsfull voksen gjør. Fordi jeg trenger søvnen for å komme gjennom denne eksamenen med litt hjemlengsel. Med Disney på full guffe 🙂

vlog – alt og ingenting

God kveld til dere! Litt sen oppdatering fra meg i dag, har vært veldig dårlig i helgen, kroppen tok plutselig i mot en liten forkjølelse, så jeg brukte dagen etter forelesning på å sove litt. Derfor kommer videobloggen som jeg skulle postet på fredag i dag, rett og slett fordi jeg var usikker på om jeg likte den.. Men så tenker jeg igjen, hallo, det er morsomt, og om det ikke er det, så har dere hvertfall dårlig underholdning 😉


Jeg unnskylder meg på forhånd, fordi jeg hadde spist mye godteri, og da blir jeg litt sånn rar. Det er jeg ellers også, hehe, men kommer vel ganske tydelig frem her. Mye forskjellig jeg tar opp, alt fra venner til udugelige folk på trikken, men sånn er livet. Det er mye som skjer!

Kom gjerne med tips eller ting dere vil ha mer av!

endelig gjør hun det

Hun stod og holdt drømmen i hånden. Kikket på den, undret over hva det ville gjøre med henne. Prøvde å se for seg hvordan ting ville forandre seg. Lite visste hun om at det som hun hadde sett for seg ikke var i nærheten av hvordan det ville føles.

Det er så mange som har spurt meg om hva jeg egentlig skal i Oslo. Har jeg fått meg en jobb, eller skal jeg studere? Hva er egentlig planen?


Jeg lå i sengen og satte på musikken. Etter et par sanger kom den. Sangen som minnet meg om deg. Minnet om at jeg lå i sengen og tenkte på deg og smilte. Nå er den kun et symbol på minnene vi hadde sammen. Det var tungt å være meg uten deg. Det var vanskelig å starte på nytt når det eneste jeg ville var å fortsette. Veien tok brått slutt og jeg måtte finne stien alene. Det var tøft å ha så mange nedturer etter hverandre, og det gikk utover meg. Det gikk utover hverdagen, humøret, psyken og det gjorde at jeg ble sliten. Sliten av å leve kanskje. Det jeg lærte av denne vonde tiden var at det er ok å være nedfor og der greit å ikke ha det helt bra hele tiden. Det var en tid hvor jeg ble bedre kjent med meg selv og jeg fant ut av så mye jeg ikke visste. Jeg fant meg selv på veien mot stien som jeg nå går på. Alene og jeg er så lykkelig! 


Når folk reagerer på at jeg skal slutte på en studieretning og begynne på en ny, er det mange som reagerer med overraskelse. Men dette livet er mitt og jeg gjør det jeg vil. Da jeg for flere år siden startet å jobbe i hjemmesykepleien og enda i dag får glede av å hjelpe andre, vet jeg at det er riktig. Det er riktig for meg å finne glede i arbeidet jeg gjør, og det gir meg motivasjon å være et bedre menneske når jeg gjør det jeg liker. Så tre år trengte jeg for å finne ut at jeg vil være nær andre og hjelpe de som ikke kan det. Det tok meg to år i jobb og studier for å finne ut at jeg måtte lære å si i fra om at jeg ville noe annet. Det tok meg ett år i Bergen i studier for å finne ut at forandring er det beste valget for meg og at jeg måtte si mer ja. Å si ja åpner så mange flere dører og jeg har sett det så mye de siste månedene. Jeg studerte juss, mange sa jeg passet bra til det. Det gjorde jeg sikkert, men det gjorde ikke meg lykkelig. Kanskje senere kan jeg ta noen fag, fordi jeg er så vidt blitt voksen og startet livet mitt. 

Jeg hadde snakket i fem år om å flytte til hovedstaden og nå skjedde det. Det var perfekt og jeg skulle endelig gjøre det. Skulle jeg angre, var det fordi det ikke funket. Jeg vil heller angre på noe jeg har gjort enn ikke gjort, fordi da har man prøvd. Jeg skal studere sykepleie og jeg kan føle at det er 100% riktig for meg!

Hun stod og så på jenta som pakket sakene sine. “Endelig gjør hun det” tenkte hun og smilte bredt. Jenta foran henne var speilbildet og begge smilte like mye. Endelig skulle hun få kjenne på hvordan det er å følge sin egen drøm. Å være sin største støttespiller og kjenne at det en gjør er riktig. Hun hadde kjent det de siste dagene. En ild innenfra som ikke ville slukkes fordi den akkurat hadde blitt tent. En flamme så sterk fordi det hun nå var på vei til å gjøre ville være det største hun hadde gjort til nå.

we will rise

Jeg ligger i sengen, hører på rolig musikk, og klarer ikke helt å legge tankene mine vekk fra det som skjer i verden. Det gjelder ikke bare Nice i Frankrike, det gjelder så mange andre steder. På en måte føler jeg at samfunnet i denne store verdenen har mistet fotfestet. I USA har det blitt flere opptøyer og demonstrasjoner på grunn av hvordan hvite politifolk i hovedsak har behandlet fargede. Det har vært i media nærmest daglig.

Feiringen av et fritt land ble i går omgjort til en dag hvor flere titalls personer mistet livet. En dag med feiring ble brått til en dag med sorg. Barn som løp for livet, redde og mange av dem skadet.

Katy Perry publiserte nylig en musikkvideo som skulle representere OL, men hun slapp den tidligere på grunn av hendelsen i går. Jeg gråt da jeg så den, fordi jeg ble rørt. Vi skal reise oss, men vi må stå sammen.

Ord blir fattige, men følelsen jeg har i kroppen er ikke vanskelig å beskrive. Jeg er sikker på at vi klarer å stå mot dette vi har møtt som stor motgang. Det ligger i oss mennesker å stå sammen. Det er ikke religion eller livssyn som gjør dette, det er mennesker. Noen personers oppfatning prøver å knekke oss.

we will rise

å være god nok

Jeg skal fortelle deg en hemmelighet. Noe jeg har følt på en stund, og som endelig begynner å løsne som når det kjennes som om en tung bør løftes av skuldrene dine. Jeg hadde begynt å havne i skyggen av meg selv, gjorde ikke det beste for meg, og det jeg ønsket, men gjorde det jeg “skulle” eller ble forventet at jeg skulle gjøre. Dagene gikk. Ukene gikk. Jenta var enda Silje, men jeg kunne ikke kjenne henne igjen.

Sliten og uten energi brukte jeg timene på å sove. Rømme. Da slappet jeg av. Hva rømte jeg fra? Var jeg ikke lykkelig nok til å nyte dagene som kom mot meg? Hvorfor føltes dagene som bølger og tankene mine som understrømmen i havet?


Press.
Det er det usynlige store presset som føles ut som et av de store pleddene med pels på som jeg elsker om vinteren når jeg er kald. Dette pleddet er ikke varmt. Det gjør ikke meg noe godt, det lar meg bare sitte igjen med en følelse av dumhet, rastløshet og redsel. Frykten for å ikke være god nok. Hva er egentlig press? Hvem kommer det fra? Det viktigste spørsmålet er – hvordan kan jeg komme forbi det stadiet hvor jeg frykter det og kan tenke på hvor bra og god jeg er.

Jeg husker da jeg var yngre, var med på noe hele tiden. Tenkte lite, gjorde mye, tenkte ikke på konsekvensene. Det gjorde meg ikke noe vondt, for hvis det ikke var bra det jeg gjorde, fikk jeg konsekvenser. Men de gangene jeg for eksempel utfordret meg, mestret jeg det, og fikk en god følelse etterpå. Savn. Jeg savner den følelsen av å gripe mulighetene på rad og rekke og ikke tenke så mye på hva som kan skje. Ikke gå utenfor komfortsonen, men hoppe utenfor den.

“stille, men sa mer enn ord ville gjort.”

En dag energien var ok, solen skinte og humøret var såpass fint, valgte jeg å gå meg en tur med min beste venn. Det fine med hund er at de er der for deg, noen ganger den største støtten man kan trenge. Stille, men sier mer enn noen ord ville gjort.

Der gikk jeg, og plutselig kjente jeg at jeg følte på noe som kom fra brystet. Latteren brøt ut, jeg var glad for å være ute, glad for å gå i frisk natur og kjenne luften fylle lungene mine. Gleden av å kunne bevege meg i denne fine byen jeg lever i. Da ble treningsøkter, spesielt yoga og lange fjellturer noe av det som gjorde at jeg følte meg som den lykkeligste på jord. At noe så enkelt kan få meg til å smile, og gjøre det som gir hverdagen min glede. Finne noe som gir meg styrke til å være den jeg vil være og ikke fordi jeg må. Fordi jeg vil.

Det kapittelet i livet mitt har gjort at jeg har funnet ut hva som gjør meg lykkelig. Det å være fri. Kjenne vinden i håret, regnet på kinnene mine og steinene som gir meg ulendt terreng. Et litt annet terreng enn det jeg er vant til, men en mye større glede å gå i. Gleden har smittet over på meg, og jeg har igjen funnet en ro i å være spontan, prøve ut og feile. Det handler ikke om å være best i alt. Det handler ikke om å gjøre mest på kortest tid eller være den som har rett i alt. Erfaringer er gull verdt, og det å være god nok er godt nok for meg.

Løpeskoene er på. Jeg tar fart. Satser og hopper utenfor komfortsonen i det som nå vil bli mitt neste kapittel i livet mitt. Jeg er et mysterium, og jeg har såvidt klart å finne litt ut om hva jeg liker og hva som gjør meg glad. 

Jeg har det helt fantastisk med meg selv om dagene og har det veldig bra!

jakten på ekte lykke.

den nakne sannhet

foto: marius pettersen

Der stod jeg da. Foran kameraet. Utenfor komfortsonen. Jeg hadde ikke gått utenfor – den var langt bak meg etter det hoppet jeg tok. Nervøs latter og mye fiksering på hvordan jeg så ut. Jeg så jo bra ut – jeg følte meg bra. Likevel stusset jeg.

Mange føler et visst press nå som sommeren nærmer seg. Løper en ekstra kilometer, spiser litt mer salat enn det siste kjøttstykket etter grillingen. Prøver å endre oss i forsøket på å ligne en illusjon. Alle vet jo at vi bare er mennesker, vi skal være fornøyd med de vi er. Vi kan prøve all verdens tid å ligne på det som ideelt, de radmagre modellene i magasinene. Tingen er, vi kommer aldri til å bli som dem, de er en illusjon. De er ikke ekte. Vi er ekte – vi er oss.

Da jeg stod foran kameraet i bare truse og en skjorte tenkte jeg “Jeg er kort og har hofter. Jeg ser ikke bra ut. Jeg har cellulitter.” Ja, visst søren har jeg det?! Når jeg tenker tilbake er jeg så glad for at jeg tok bildene, for da jeg så resultatet ble jeg så positivt overrasket. “Er jeg så vakker?” var min første tanke. Eller, det var faktisk ikke et spørsmål, jeg sa vel mer “Wow, jeg er vakker!”

Egentlig ville jeg ikke poste dette innlegget – men jeg er glad jeg gjør det likevel. De tankene jeg hadde under photoshooten var tåpelige! Vanligvis er jeg ikke slik, og da undrer jeg, hvorfor ødelegger vi vår egen selvtillit? Hvorfor er samfunnet med på å dra oss selv ned, istedenfor å bygge oss sterkere og løfte hverandre opp.

Jeg er vakker. Du er vakker. Akkurat slik vi er.

en verdig levelønn

Da jeg lå på rommet i mørket, og ikke hadde noe annet å gjøre, kom jeg over den nye sesongen av Sweatshop. Jeg vet om at butikker bruker fabrikker til å lage klærne jeg går i, men jeg har aldri latt noen flere tanker streife meg. Jeg har rett og slett bare lukket øynene og ørene, i en uinteressert rustning.

Derfor satte jeg på én episode for å ha noe som kunne underholde meg der jeg lå. Lite visste jeg at jeg minutter senere lå og kjente puten bli våt av alle tårene. Jeg kunne kjenne sinnet bygge seg opp inni meg, og jeg ble plutselig en helt annen som så på. Tankene som nå dukket opp var, hva kan jeg gjøre, hvordan kan jeg fremme dette budskapet som ytres av blant annet utrolige Anniken. Da jeg så hvor mye hun ble påvirket av det å være der nede, i kampen for fabrikkansatte som skal på en verdig levelønn. Vi snakker ikke om noe i nærheten av den økonomien vi er vant til i Norge. Vi snakker 128 dollar i måneden. Det er så lite penger, og en av de i serien måtte få tilsendt et egg i posten for å overleve. Hun hadde ikke nok penger til å ha mat engang, så familien måtte sende et egg. Et egg for dagen, hva er det?!

Vanligvis er ikke slike innlegg som dette å finne på bloggen min. Det er jeg helt enig i. Men denne saken føler jeg et engasjement for. Da H&M sa ja til at disse jentene kunne komme og besøke hvilken som helst fabrikk de ville, og deretter ikke lot de gjøre det, viser det mye om hvilke forhold som er inne på fabrikkene.

Da snakker vi ikke bare nok penger til å overleve. Vi snakker en langtidskontrakt slik at de ikke kan miste jobben på dagen. Vi snakker om at de ikke trenger å jobbe seg ihjel fordi de må jobbe 12-14 timer daglig. Vi snakker om bedre tiltak for å bedre levestandarden til arbeiderne som tilbringer hele livet sitt på disse fabrikkene. De sitter hele dagen og syr t-skjorter for hånd som du kjøper på store butikker for 99 kroner

Jeg vil ta del i dette prosjektet – jeg vil engasjere dere, og jeg vil hjelpe til at de som lager klærne på disse fabrikkene kan få et verdig liv. Nå er levelønnen gått opp til 140, men undersøkelser viser at en verdig levelønn er 176 doller. Ikke i nærheten av det den er nå. Derfor vil jeg at dere kan gå inn på denne siden og skriveNår skal arbeiderne deres få en lønn å leve av?”

DU KAN SE SWEATSHOP SESONG 2 HER

jeg falt i mørket

Det er rart hvordan vi forandrer oss. For noen måneder siden var jeg på et sted hvor jeg bare så mørke, jeg fumlet rundt og klarte ikke å sette beina på plantet jord. Jeg snublet, falt og klarte ikke helt å reise meg opp igjen. Så jeg ble liggende nede. I mørket.

Plutselig lyste det opp. Som når solen endelig trenger seg gjennom skyene og skinner så sterkt at man bare kan bli stående å smile. Fordi det er så vakkert. Alt er vakkert. Jeg reiste meg opp med hjelp og satte den ene foten foran den andre. Deretter satte jeg den andre foran igjen. Jeg kunne gå fremover. Plutselig var ikke veien fremover så tung lenger, fordi jeg hadde klart å reise meg.

Fortiden kan man ikke gjøre noe med, og man kan heller ikke forutse hvordan fremtiden vil bli. Jeg har møtt mange kjipe hindre dette året som har gjort at jeg har hatt det kjipt. Endelig har jeg lært meg at man ikke skal se bakover, men bare se fremover. Tenke på hvordan man kan være den best mulige versjonen av seg selv frem til i morgen. Deretter ta alt dag til dag.

Minner, opplevelser og ting man går gjennom er det som former oss til å bli den vi er, og jeg vil bruke det jeg har lært til å bli enda bedre. Jeg har blitt mye sunnere selv om jeg kanskje ikke føler for det noen ganger. Egentlig ville jeg bare proppe i meg sjokolade og chips og ligge i sengen da jeg følte meg som verst, men jeg gjorde det ikke. Istedenfor ville jeg styrke den mentale helsen min og dyrke den. Det er det viktigste vi har!

Nå klarer jeg ikke å fungere uten å trene eller gå en tur før jeg leser til studier. Jeg smiler hver dag, og har det så bra for tiden! Endelig smiler livet 🙂

det er i motgang vi blir sterkere.

tell me who you are

Nå sitter jeg på Starbucks. Støl etter rumpeøkten og pilatestimen jeg startet uken med. Ser ut på regnet som leker seg på rutene. Folk som går med paraplyene nedtil ansiktet for å ikke få regn i håret. Går i sine egne små bobler, mens livet suser forbi. Har med meg noen bøker som jeg må lest – enda en gang før mai melder sin ankomst. I mellom slagene har jeg likevel tenkt å skrive et lite innlegg til dere slik at dere blir enda bedre kjent med meg.

hva er din store drøm

Min største drøm er å reise et sted jeg ikke har vært før, se og oppleve ting jeg ikke har sett før. I sommer blir den drømmen oppfylt fordi jeg har planlagt en tur til Paris og Nice. Jeg har vært i Nice før, men jeg skal ta toget fra Paris og oppleve så mye på veien. En annen ting som er spesielt med denne turen er at lillebroren min på snart 17 skal være med. Vi har begge hatt fransk på skolen, og tror at det kan bli en god ferie for oss begge. Jeg er klar for å forelske meg i Paris!

hva liker du å gjøre

Lange fjellturer i skog og mark, lese i bok og bare sitte på café slik jeg gjør nå med en god kopp kaffe og være med meg selv. Jeg elsker å være med venner og de jeg er glad i, men jeg er også utrolig glad i å la meg slappe av i mitt eget nærvær. Det er ingenting en kopp kaffe ikke kan kurere! En annen ting jeg virkelig liker å gjøre, er å sitte å se på Americas Got Talent – videoer eller X Factor på Youtube. Herregud, slike ting kan jeg begynne å gråte over… Spesielt de som synger eller har utrolige historier.


hvordan er du som person

Jeg er utadvendt, liker veldig godt å bli kjent med nye mennesker, det er en av grunnene til at det å reise alene virker som en god idé. Sikkert en god del høylytt, men kan trekke meg tilbake å bare nyte øyeblikk når jeg ønsker det. Liker å være en del av det meste, men føler ofte også at det å bare være alene og ha tiden for meg selv er også godt. Trives godt med meg selv. Har fått høre at jeg er naiv, kanskje for mye, har også fått høre at jeg er altfor snill. For meg handler det ikke om at jeg ikke tror alle er perfekte, men mer et ønske om at alle skal få en annen sjanse og at jeg liker å tro at jeg klarer å fokusere på det beste med folk. Se deres beste sider. Hvis det er en fordel eller svakhet vet jeg ikke.

Jeg har blitt såret og skuffet på grunn av at jeg er slik, men det får bare være.

hvorfor blogger du

Da jeg startet å blogge, var det nok for min egen del – jeg trengte å være kreativ da jeg jobbet 100% i hjemmesykepleien og dagene var mye det samme. Nå, over ett år senere, har bloggen blitt mitt lille kreative hjørne, hvor jeg kan inspirere og bli inspirert. I tillegg har jeg en stor gjeng med jenter og gutter som plutselig har blitt en stor del av vennegjengen min. Dere er med, kommenterer og motiverer meg så mye!

favorittsang

Det må faktisk bli et par sanger, fordi det kommer helt an på humøret, men for tiden har jeg et par jeg bare elsker.

Awolnation – Sail

Labrinth – Jealous

A Great Big World – Say Something


har du en tatovering?

Ja, det har jeg. “be your best” står det på den. Den laget jeg selv, altså jeg skrev og utformet den, og gikk og tok den på Bergen Ink med en venninne. Jeg hadde lenge ønsket meg en tatovering, men jeg ville den skulle stå for noe som betydde mye for meg. Jeg skulle egentlig ta noe annet, som jeg ikke husker nå, men på dagen forandret jeg mening og skrev da de ordene. Det er det mest meningfylte for meg, fordi det står for hvordan jeg var – og er. Før var det viktig for meg å være best. I alt.
Det er viktig for meg å være god nå, men viktigst av alt, å gjøre mitt beste. Være den beste versjonen av meg selv, for det er kun slik man oppnår suksess, ved å være lykkelig.

________________

Det var et par spørsmål om meg, slik at dere får et litt dypere innblikk i hvem jeg er bak skjermen. Nå er kaffen blitt kald, regnet pisker mot ruten, og jeg skal hjem til familien i kveld. Håper mandagen din forblir fin ♥


open your eyes

“Cause you never think that the last time is the last time. You think you have forever, but you don´t.”


Tenk på hva vi gjør hver dag og som betyr noe for oss.
Vi går forbi nydelig natur, fantastiske mennesker, og anerkjenner ikke den ekte skjønnheten fordi vi er for opptatt med å se på en liten skjerm. Vi er for opptatte til å dele at vi glemmer å nyte, og bare være.

I dag så jeg at vannet var helt stille slik at speilbildet var helt identisk som et speil. Jeg så en kvinne som satt og så ut mens trikken kjørte, og hun smilte. Jeg lurer på hvorfor hun smilte. Alle andre var for opptatt av å se ned på mobilen sin og scrolle. Facebook, Instagram, snapchat. Vi gjør det, like lett som det er å puste. Det er blitt en del av oss – altfor stor del av oss. Hele verdenen vår ligger i den lille dingsen som passer i lommen. Er det hele deg, hele meg? Er jeg definert av en liten elektronisk duppeditt?

Jeg håper at når vi blir eldre, at vi kan se tilbake til denne tiden, og huske øyeblikk som de små glimtene jeg så i dag. Fordi dagen og natten er så vakker, så lenge man har øynene åpne og lar dem se.