Tankefull

sannheten

“Når jeg ligger under stjernene, alene, og jeg tenker på deg, så lurer jeg på om du, tenker på meg, om det så bare er i et sekund.”  

”Sannheten er at jeg aldri har blitt forgudet” fortalte hun meg. Det var rart, for å ved å se på henne, og alt hun har fortalt, skulle det vært tilfellet. Hun hadde flere ganger kommet smilende og velvillig ville fortelle om hvordan kjærligheten blomstret. Hvordan kunne noe så vakkert ikke være sant?

Jeg har hørt tårene hennes trille, og etter hver tåre som falt, kom det enda en. Jeg har blitt med henne på turer for å klarne hodet, og jeg har sett henne dødelig forelsket. For kjærligheten er rar. Det kan være så mye, det spørs bare hvem man spør eller hvem man ser kjærligheten fra.

”Å gi slipp på noen betyr ikke at du ikke bryr deg lenger, men det betyr bare at den eneste du egentlig kan kontrollere er deg selv.”

”Det har jeg gjort så mange ganger” forteller hun meg. Mens hun ser ut av vinduet, ser på trærne, hører på akustisk musikk. Musikkvideoen som hun alltid føler hun er med i. ”Jeg har gitt så mye slipp på så mange som har vært en del av meg. Det er rart å tenke på at ett sted der ute er det noen som går med en del av meg. Lurer på om de tenker på meg.”

Vi ligger i sengen, dynetrekket er blitt kaldt av vinden som sniker seg inn gjennom vinduet som står åpent. Lyset blafrer i vinduskarmen. Øynene hennes ser ut som de er i en annen verden. Hører og ser de ting som en gang var. En følelse kanskje? Hun smiler mens hun forteller meg historier om de som har stjålet litt av hjertet hennes.

”Er du redd for å bli helt tømt for kjærlighet?” spør jeg henne undrende. I et kort øyeblikk kan jeg se at hun forsvinner litt hen igjen, før hun svarer med et smil ”Nei, aldri. Jeg er en person som har mye kjærlighet å gi. Jeg er sikker på at det en dag vil være en som kan ta i mot så mye. Det er vel sånn det er å tro på en sjelevenn eller den ene.”

Når mørket senker seg over bygningene som et teppe, kan jeg se at hun slapper av. Vi ligger og hører på musikk. ”Har du noen gang kjent hjertet ditt synke fordi du har så mye kjærlighetssorg” spør hun meg rolig mens hun enda ser ut av vinduet. Jeg får ikke svart før hun svarer meg ”For det har jeg. Det er rart å kjenne hjertet briste og falle ned litt. Men det gjorde det. Det var tungt.” Jeg spør om hun ville vært foruten.

”Nei. Kjærligheten er vakker når den er god, og utrolig vond og vanskelig når den ikke er god. Det er det som er med kjærlighet. Det er en følelse, en tilhørighet mellom to personer. Noen er bare ikke ment å være sammen lenger enn et øyeblikk eller en stund. Noen skal være i livet en kort stund, men kan likevel påvirke deg mer enn de som er der lenge.”

”Så ingen har forgudet deg?” spør jeg henne.. ”Nei, det er rart med det der. Selv om jeg har vært sammen med noen, tror jeg aldri at jeg har følt på det før nå. Og nå forstår jeg jo hva mamma har snakket om hele tiden.”

– heart & head.

bildene er tatt av flinke @ganeshfoto

We accept the love we think we deserve”

Girl, you´ve gotta know when it´s time to turn the page”

letter to the young me

“det er ok å trykke på pause.”

Hadde jeg kunne snakket med 17-årige Silje, ville jeg fortalt om hvor komplisert følelser, hverdagen og samfunnet er. Jeg ville forklart at den forelskelsen jeg vil oppleve, vil sette spor, men at hun vil komme seg opp. Alle de guttene som hun ble så fortapt i, forelsket i og brukte mange netter på å ligge våken, våken og tenke på en som ikke tenkte på henne, vil være vanskelig, men ikke umulig å komme over. Jeg ville slått fast at når du kjenner hjertet ditt synke fra kroppen, fordi du opplever hjertesorg, en type kjærlighetssorg kun den som har opplevd det, kan forstå. Ja da ville jeg trøstet og sagt at du vil oppleve en annen kjærlighet. Du vil oppleve at naturen blir vakrere, lukter vil bli forsterket og vennskap vil bli tettere. Du vil oppleve en støtte fra de du er glad i, og du vil forstå at kjærlighet er komplisert, vanskelig og uendelig vakker.

Hadde jeg kunne snakket med rastløse Silje, ville jeg fortalt at tiden kommer for alt, og om 5 år vil du flytte til Oslo. Året før du flytter vil være det vanskeligste du har opplevd, men uten dette året ville du ikke flyttet. Året vil forme deg på mange måter, du vil lære mye og vokse enda mer. Du vil bli sterkere. Jeg ville forklart at tiden din i Oslo viser seg å være veldig viktig, du får dyrke nye vennskap og pleie de du allerede har. Tiden er perfekt, alt er klart, og de gangene du har lagt våken og drømt om en annen by, ville jeg lovet at tiden kommer. Rolige kvelder i kald luft, en kaffe på en café og et studie som du er sikker på. Det året før du flytter opplever du at ting setter seg fast, studieretningen er feil, og hele Silje vil være i ubalanse. Ingenting virker rett, fordi det ikke er det.


Hadde jeg kunne fortalt 17-årige Silje om kroppspress ville jeg sagt én ting. Det er der hele tiden, og det er du selv som setter forventningene til deg selv. Alle morgenene og kveldene du har stått foran speilet og ikke er fornøyd med det du ser, si tre positive ting om deg selv. Ikke slutt å spis. Ikke overtren. Elsk alt du gjør. Hadde jeg kunne fortalt 17-årige Silje hvordan kroppspresset i dagens samfunn er, tror jeg hun ville blitt overrasket. “Jeg liker ikke nesen min” eller “i dag føler jeg meg ikke fin” er setninger du vil si til deg selv mye, spesielt når du har det vanskelig, og det du må vite er at du er mer enn de ordene. Finn hva du liker med deg selv og vær glad for det. Vær rundt mennesker som får fram flammen i deg og ikke vær redd for å bli kjent med nye mennesker. Ikke scroll nedover på instagram, og ikke ta alle de perfekte bildene. Ikke rediger bort smilerynkene dine.

“Når du opplever at hjertet banker raskere og du ikke får puste eller klarne tankene, sett deg ned og pust rolig” ville jeg forsikret den unge Silje om. Jeg ville forsikret om at angsten du vil oppleve, ikke vil definere deg eller de du er med, men er noe som du vil oppleve fordi du er stresset, fordi du har mye å gjøre, og mange tanker som kverner i hodet ditt samtidig. Du må gjøre det som får deg til å slappe av. Om det så er å lese en bok, ligge i sengen når dagen virker tung, så spiller det ikke en rolle. Det er ok å trykke på pause.


“Og når du opplever kjærlighet, ikke lukk hjertet ditt, selv om du har veldig lyst. Ikke vær redd for å stole på folk, selv om du har opplevd at det ikke alltid er det beste. Når du får høre at du er for naiv, ikke tenk så mye på det. Du vil lære deg at dine verdier er å se det beste i folk, og det må du holde fast ved, selv om det kan friste å lukke hjertet litt, og være mer forsiktig.” Jeg ville fortsatt med å fortelle 17-årige meg at det vil komme noen som vil bare være i livet hennes en liten stund, men at disse folkene likevel vil sette spor. Ikke overtenk ting, noen skal bare være i livet ditt en liten stund, mens andre kommer og går. Ta vare på de som blir i livet ditt. Jeg ville forsikret om at foreldrene dine, og familie vil bli en stor del av livet ditt, samtaler 1-2 ganger hver dag med mamma eller pappa vil være høydepunktet i hverdagen, selv om det kanskje ikke virker slik nå.

Men mest av alt, ville jeg fortalt at du er god akkurat som du er. Jeg skulle ønske at du forstår det allerede nå, men du vil nok ikke forstå det før den personen som behandler deg riktig viser deg det. Du vil møte mange hindere, men jeg vet at du vil modnes og forstå det. Og da vil du leve etter det. Du vil interessere deg i kunst, jazz og kaffe. Ja, faktisk vil du like kaffe så mye at du drar på café kun for å drikke det og se på mennesker. Lese poesi og kjøpe grønne planter vil være noe av det du elsker mest, fordi da banker hjertet rolig og du kan føle deg levende.

bildene er tatt av @ganeshfoto


Så selv om du er 17 år, virker forvirret og synes at hverdagen kan være vanskelig, vil det alltid komme en dag i morgen, og det vil bli lettere. Ikke mist troen på deg selv, og vær din beste venn, gjør det som er best for deg slik at du blir lykkelig.

“and four years later you´re dancing around your kitchen with a pint of milk in your hand.
the windows are open wide, the neighbors are still awake, and they are watching you.

they are watching you fall in love with being alive.”

de stille øyeblikkene

“Det er lov å føle at noen dager er vanskelige, det viktigste er bare å ikke gi opp”

Jeg sitter i sengen. Den føles så utrolig varm, nesten kveldende. Utenfor er det likevel for kaldt, så jeg blir under dynen enda en liten stund. Dusjen føles varm, nesten stikkende på kroppen. Dampen gjør at luften blir fuktig. Jeg kjenner hjertet banker fortere. Pusten går raskere. Jeg vil ikke dra.

Denne følelsen er egentlig ikke ny for meg. Jeg har hatt den mange ganger den siste tiden. Panikken som griper om deg og klemmer deg i det du skal gjøre noe. Følelsen om at du ikke strekker til, når du er midt oppi noe. Angsten som kommer krypende fordi du burde sittet enda mer å lest enn du allerede gjør. Den dårlige samvittigheten som skyver det mørke teppet over deg. Dagen blir mørk og det eneste du vil er å løpe inn, opp trappen, inn på rommet, og under den varme dynen. Sove vekk dagen, til det er en ny dag og det er lysere enn det denne dagen var.

Jeg hører ikke etter på stemmen som hvisker at jeg skal bli hjemme. “Det er bare venner, de kan du møte en annen dag. Hvem vet, kanskje de ikke vil være med deg.” Stemmen kommer fra hodet mitt, men det er ikke min stemme. Det er en fremmed stemme, men i det den snakker, føles ingenting viktigere og mer riktig.


Weekend-turen med organisasjonen hadde vært planlagt lenge. Jo lenger i uken vi kom, ble stemmen høyere enn før. Jeg skulle dra fredag. Både tirsdag, onsdag og torsdag, ja til og med en time før bussen gikk fredag, vurderte jeg å ringe for å si at jeg ikke kunne. Jeg orket ikke. Stemmen hadde snakket til meg i så mange døgn, at jeg var sikker på at de ikke ville være med meg, jeg ville bli dårlig eller at det ikke var verdt det. Men det var en del av meg, en liten del som presset gjennom, som prøvde å se det positive. 40 minutter før bussen gikk, dro jeg. Jeg kjente tårene presset på. “Skal jeg ringe nå?” Jeg nærmet meg bussen. “Jeg kan bare dra hjem igjen. Til dynen.” Inne på bussen tenkte jeg “Jeg kan dra hjem tidligere” “Jeg må det”. Det endte med at denne helgen ble en av de beste helgene på lenge. Jeg møtte så mange folk, og jeg hadde det kjekt. Jeg hadde overkommet meg selv. Angsten var vekke den helgen, og panikken hadde sluppet skulderen min. Det føltes lett, og jeg fikk mange gode venner.

Jeg kom hjem til et mørkt og kaldt rom. Kanskje det ikke var så gale som jeg ville ha det til. Kanskje det var meg, jeg som bare klaget og var pysete. Kanskje det var meg det var noe gale med. For jeg kjente ikke igjen meg selv. Hvordan kunne jeg kjenne meg selv igjen når jeg skulle møte venninner, og plutselig fikk en trang til å si at jeg ikke følte meg bra, fordi jeg faktisk ikke gjorde det. På et par sekunder følte jeg meg dårlig og fikk angst. Angst mot ett eller annet. Mye. Alt for mye. Alt. Angsten ble tryggere enn det som var trygt og jeg følte meg usikker. Usikker på de jeg stolte på. Usikker på meg. Usikker på det å være.

Dette har vært et vanskelig tema for meg å håndtere, ikke fordi jeg føler at det er vondt på noen måte, men jeg synes likevel det er vanskelig. Jeg forstår ikke helt hvorfor jeg får det, eller hvorfor jeg får det akkurat når jeg gjør. Men jeg håper det kan være en hjelp, og jeg vet at det mange som har det i forskjellige former. Akkurat slik som dagene er forskjellige. Det er lov å føle at noen dager er vanskeligere enn andre, det viktigste er bare å ikke gi opp.

vlog – drittdagen

God lørdag! Nå har jeg akkurat krøpet under dynen, skiftet sengetøy (fikk nytt til jul) og det er seriøst diggeste følelsen! Er du ikke enig? Uansett, ny vlog, og denne gangen snakker jeg om hvordan jeg følte meg for noen dager siden. Haha, høres så dramatisk ut. Men null sminke, fett hår og klar for jobb, så filmet jeg. Føles egentlig ikke heeelt ok å poste den, men så tenker jeg shit au. Det handler om å vise det ekte og vise meg. Fortell meg hva dere tenker og subscribe <3

NÅ skal jeg legge meg, jobb i morgen tidlig! Hvis du skal ut, sitter hjemme og koser deg, eller whatever, så kos deg. Nyt det.

that kind of a day

Noen ganger føles sengen ekstra varm og god. Kroppen føles sliten, støl etter treningen i går. Noen ganger føles dagen litt tung, kanskje dagen i dag føles litt tung fordi det ikke er sol? Uansett føles dagen i dag helt forskjellig fra dagen som var i går, men det er lov det og. I dag er en dag hvor jeg bare er meg, og jeg gjør mitt beste, så får jeg komme tilbake til den varme sengen i kveld.

“MAYBE YOU DON’T SEE PEOPLE LOOKING AT YOU BECAUSE YOU AREN’T LOOKING AT THEM. MAYBE YOU DON’T HEAR ALL THE GOOD THINGS PEOPLE SAY ABOUT YOU BECAUSE YOU’RE TOO FOCUSED ON THE BAD. MAYBE YOU’RE A LOT MORE WONDERFUL, BEAUTIFUL AND SPECIAL THAN YOU EVER GIVE YOURSELF CREDIT FOR.”

— ANONYMOUS

solskinnsdagen i byen


Snøen dalte rolig nedover gaten. Solen lå bak hjørnet og smilte mot meg. I bakgrunnen kunne trafikken høres, for mange kunne dette være støy, men for meg var dette musikk i ørene. Et dusende liv av folk som driver med sitt i sin travle hverdag. Det hvite underlaget hadde endelig gjort at bakken hadde lyst opp, og når skoene tråkket mot bakken kom det knirk.

Kaffekoppen var varm, nesten for varm. Røyken som kom ut av munnen fordi det var så kaldt føltes friskt. Det føltes godt. Hun hadde bestilt kakao med krem. Den smeltet på tungen og gjorde at hun følte seg som et barn igjen. Tiden gikk, en halvtime ble til en time, og hun fortsatte å sitte der. Så på folk. Folk som løp, folk som lo. Par som holdt hender, eldre som trippet rolig forbi. Barn som smilte og kranglet med søsknene. Denne byen bugnet av liv og hun var del av det hele.

Musikken i ørene sang. Når vinden kom og lekte med håret, passet det perfekt til tonene som kom fra øreproppene. Å sitte på trikken var det beste. Se ut av vinduet og nyte de sangene som spilte om og om igjen. Hun kunne smile av å bare tenke på det. Innimellom fikk hun øyekontakt med en person her og der, og da smilte hun.

Når mørket kom om kvelden, gjorde ikke det noe, fordi akkurat den dagen hadde solen gitt varme, og gitt et nytt håp om en fin vår. Den som venter, venter på noe godt, og akkurat denne dagen var en kopp kakao, solen som smilte og musikken i ørene det som gjorde at jeg elsker denne byen.

– 16.01.17

a part of me

#hayestough

En ting jeg ble oppmerksom på i året som var, var at uansett hvor man er i verden, vil mennesker komme å gå. Man blir berørt av mennesker man aldri trodde man ville bli kjent med, om det så bare er for et lite øyeblikk av livet ditt. Et øyeblikk som er verdt å nevne er da jeg fikk øynene opp for denne lille helten som heter Hayes. Hele historien ble til en vanskelig reise med familien, som jeg har fulgt med på.

Denne lille gutten fikk en tøff start på livet, men kjærligheten jeg så i denne familien, styrken og håpet de hadde var helt fantastisk å følge med på. De ble en del av meg, jeg følte jeg kjente denne lille supergutten som var mye sterkere enn jeg noen gang vil bli.

english

One thing that caught my mind in the year that has been, was that people come and people go. We get touched by people we never thought we wold get to know, even just for moment of your life. On moment worth mention was when I discovered this little hero who’s name is Hayes. The whole story became a difficult journey for the family, and I followed them on their way.

This little boy got a rough start on life, but the love I saw between his family, the strength and hope they maintained through the hard times was amazing. They became a part of me, my thoughts were always with them, and I felt a connection to this little super boy who was much stronger than I would ever be.

Hayes sin kamp ble for tøff for den lille store gutten, og han gikk bort for en stund siden. Jeg følte meg så tom og lei meg – og etter litt ble det at jeg fulgte med på familien til at jeg snakket med faren hans. Det ble til et vennskap hvor tanker, følelser og drømmer ble utvekslet. Tenk hva livet gir oss. Hayes har en spesiell plass hos meg, og jeg deler denne historien med dere fordi den lille gutten skal feires i mars, og jeg ber dere være med meg.

Når jeg tenker på hva det forrige året har lært meg, er det at uansett hvor vanskelig ting er, så kommer det en dag i morgen. Det vil alltid være en morgendag, enda en soloppgang, enda en dag med solskinn som vil skinne når det føles mørkt. Jeg er klar for å gå inn i det nye året med stor motivasjon og inspirasjon, mye fra denne lille store gutten som var nettopp det; solskinn.

Dere kan melde dere på løpet som går den 11 mars. De som bor i Oslo kan gjerne ta kontakt, så kan vi løpe sammen, hvor utrolig hadde ikke det vært? Å feire Hayes, og feire nye vennskap, det nye året og løpe sammen.

Dere kan gå inn på denne siden HER og melde dere på! Legg igjen en kommentar i feltet hvis dere vil løpe sammen med meg. Løpe sammen for HayesTough

english

Hayes´fight got to tough for this little big boy, and he passed away a while ago. I felt so empty, and so sad inside, and after following them in their daily life, I got in contact with his father. It became a friendship where thoughts, dreams and emotions was exchanged. I can’t stop thinking about what life gives us. Hayes will always have a special place in my heart, even though I didn´t know him personally. I share this story with you because there will be a celebration run in march, celebrating Hayes, and I want you to join me!

When I think about what the past year has taught me, its that even though how hard things seem, there will always be a day tomorrow. There will be a new sunrise, and there will be a sunshine shining even when all you see is the dark. I´m ready to take on the new year with motivation and inspiration, a lot from this little boy who was exactly that; sunshine.

You can join the run HERE, and sign up! Leave a message in the comment field if you want to run with me here in Oslo. This will be to celebrate not only the 2nd annual HayesTough 5K but also to celebrate the triplets 2nd birthday! What better way to wish Hayes happy birthday than running our hearts out to end childhood cancer?!

uten ord, men så mange følelser

“en trygg park, i fine Bergen tidligere i høst. alt rundt er så stille og fredelig.”

De siste ukene før eksamen kom følelsen krypende over meg. I noen øyeblikk følte jeg trangen for å gråte, fordi følelsen var så tilstede. Jeg savnet familien min. Derfor var følelsen da jeg kom hjem til de jeg er mest glad i, både familie og venner en følelse jeg er glad for å ha. En blanding av nervøsitet, opprømthet og lettelse preget meg da jeg småløp med bagasjen bortover flyplassen.

Julen er til for kjærlighet. Det er det som er så magisk. Mange drar hjem til jul, stresser ned, og tilbringer tiden med de man vil være med. Det jeg har lært opp gjennom årene, og spesielt det siste året, er at mennesker vil komme inn i livet ditt. Noen vil bli, noen andre vil kun være i livet ditt en liten periode, mens andre vil kanskje forsvinne. Livet er skjørt, det er så mye som kan skje i løpet av et sekund. Nå som jeg har bodd i Oslo det siste halve året har jeg spesielt følt på den følelsen at jeg har mange personer jeg vil beholde i livet mitt.

Det som skjer rundt i verden er forferdelig. Det er mange som ikke får beholde de personene de vil i livet slik jeg får, fordi jeg bor i Norge. Barna i Aleppo tenker jeg på ofte. Jeg kan ikke forstå hvordan de har det, annet enn at de møter helvete i levende live, når vi koser oss med julemat og ler rundt middagsbordet. Barna i Aleppo gjemmer seg kanskje bak middagsbordet fordi enda en bombe eksploderte. Å sette pris på den tiden man har med de man er glad i er noe jeg er blitt mer oppmerksom på, så denne tiden med familien hjemme i Bergen setter jeg høyt. Jeg føler meg heldig som har så mange som er glad i meg, samtidig som jeg er lei meg fordi det er mange andre barn og voksne som ikke har det så godt. Om det er i Bergen, Norge eller Aleppo. Ta vare på hverandre. Ring en ekstra gang til de du ikke snakker ofte med. Gi en ekstra klem før du går. Smil oftere.

SMS: send SYRIA til 2434 (200 kroner)

Det ble enda tydeligere i går at livet er lånt. Det som skjer rundt i Europa, om det er London, Paris, Nice, og nå Berlin er forferdelig, og setter enda en gang preg på at man må leve livet slik man ønsker og følge drømmene man har. Livet er ikke en sikkerhet. Derfor – fortell de du er glad i at de betyr mye for deg.

uten deg

En dag forandret alt seg, og jeg stod plutselig på bar bakke uten deg. Alene i mørket kjente jeg tårene som klemte meg så hardt. Det var det eneste fysiske jeg fikk til fordi jeg lå der i sengen og kjente at jeg var motløs. Ingenting i meg fungerte. Hjertet mitt hadde sunket så lavt det kunne. Det var vondt å puste, det var vondt å tenke. Det eneste som reddet meg var søvnen.

De første døgnene kan jeg ikke huske engang. Det eneste jeg husker er at jeg etter en dag stod om kvelden og ringte mamma. Da hun hentet meg, kjente jeg at, selv om jeg bare ønsket å sove og være alene, at komfort fra henne, og vite at jeg hadde noen som passet på meg, var det som hjalp meg, selv om jeg ikke visste at det var det jeg trengte akkurat der. Dette var sent om kvelden, og jeg synes det var tøft å sitte i bilen, på vei hjem til hjemmet til mamma og pappa. Da jeg kom hjem husker jeg at pappa møtte meg i gangen, og jeg kan ikke forklare hvor godt klemmen hans var. En øm og fin klem som varte i et par sekunder. Den natten sov jeg litt.

jeg ligger her i mørket uten deg

det var oss to

“jeg elsker deg”, sa jeg

du sa det ikke tilbake.

jeg lå i mørket uten deg

virkeligheten vondere enn en drøm

med ett var du borte, men likevel der

hele tiden.

men ikke hos meg.

jeg ligger her i mørket uten deg

bare meg

og drømmene mine.

de er ikke om deg.

nå elsker jeg bare meg.

skrevet: 10 mars. 2016.

Det gikk flere uker uten at jeg kjente igjen den jenta jeg var, og er. Det var vanskelig å forholde seg til én person igjen, og alt minnet meg om den personen jeg hadde mistet. Fordi det var akkurat det jeg hadde, det var et tap, og jeg sørget. Som om personen var borte, men likevel ikke, fordi man visste utrolig godt at personen levde livet sitt uten deg. Det var vondt, sårt og utrolig vanskelig. Sorgen over å ha mistet en bestevenn, en person som stod meg nær var nærmest utenkelig vondt, en slik smerte man ikke unner noen. På flere uker klarte jeg ikke å sove godt, våknet opp i en dam av tårer og dagene gikk sakte forbi. Bussturer, trikketurer og alt som hørte til det å høre på musikk ble vanskelig.

En dag løsnet det litt. Jeg fikk en tanke om at jeg ikke hadde tenkt på han på en halv dag. Det var et vendepunkt, men det som virkelig satte spor, var da mamma sa “nå må du gi deg. Du må vise hva han går glipp av. Vis for fantastisk du er og hvor godt du har det.” og det var vendepunktet. Derfra begynte jeg å gå masse på turer, trene og spise sunt. Frem til dette øyeblikket hadde jeg ikke spist noe særlig, det var faktisk flere dager hvor jeg ikke spiste i det hele tatt. Plutselig kjente jeg vinden røske i håret mitt, og jeg kjente kinnene bli rosa igjen. Det føltes godt å smile, for det hadde vært lenge siden. Én halv dag ble til en dag, og plutselig hadde det kanskje gått tre dager før bildet av han kom opp i tankene mine. Det var gått fra å være et savn, til å bli et slags sår. Det var vondt da man trykket på det.

Da jeg lå i sengen og gråt, forandret mitt syn på meg selv seg, og jeg sakte men sikkert så ikke hvor flott jeg er. Jeg trodde jeg visste hvorfor jeg ikke hadde noen lenger og det var tydeligvis helt sikkert at det var min feil. Alle ting jeg kom på kom tilbake på at det var noe jeg hadde gjort. Dette endret seg etter en stund, og jeg jobbet hardt for å endre det selvbildet jeg hadde fått. Fordi det var noe jeg hadde mistet også i stunden uten deg i sengen om natten. Selvbildet hadde forsvunnet litt og jeg måtte lete lenge.

Håret ble kort, og jeg fant motivasjon til å starte med noe jeg elsker. Jeg fant motivasjon til å bli sunn og frisk, trene mer og bygge en enda bedre versjon av den jeg er i dag. Jeg flyttet til Oslo, og er en ny person på grunn av en situasjon som ikke var så fin. Fordi uansett hvordan man ser på det, så er kjærlighetssorg en del av den man er, og jeg er glad for at jeg har opplevd kjærlighet og mistet den. Selv i dag dukker han opp i tankene mine, men det er mer som et minne og erfaring. I dag elsker jeg meg selv, og jeg setter pris på det å være bare meg.

"project perfect illusion"

Jeg er vokst opp med en tanke om at vi alle er vakker og har mange gode talenter, om det er alt fra sminke, til sport eller skriving. Gjennom bloggen har jeg blitt kjent med mange utrolig flotte mennesker, og gjennom å studere har jeg lært veldig mye nytt om både meg, andre og mennesket generelt.

Tenk da jeg startet å skrive, har jeg delt mye bilder av meg selv, når jeg har hatt det tøft har jeg skrevet innlegg som jeg ikke har postet, fordi det å skrive, hjelper meg. Jeg får tømt det fulle hodet som tenker, det tenker mye skal jeg si dere. Det er i grunn ganske fint å kunne ha så mange forskjellige tanker, og av og til deler jeg det med venner, men da høres det litt rart ut igjen, når jeg sier det høyt.

Én ting jeg har lært meg er hvilken vinkel ansiktet mitt ser best ut fra, fra hvilken vinkel nesen min ser smalere ut, og jeg har lært at man kan skjule mye med å stå i en viss stilling. Jeg har lært å skjule litt av det som er meg, men det har jo i den sammenhengen ikke gjort noe, fordi resultatet ble så bra. Men akkurat i det øyeblikket, når det å se fin ut fremfor å være smart ble bedre, mister jeg litt av meg selv. Til og med da jeg stod i en butikk hvor mange av bildene og plakatene på veggene var avbildet av, ja meg, kunne jeg ikke slutte å tenke “det finnes flere tusen som hadde vært mer egnet til denne jobben.” “Hvorfor valgte de akkurat meg? Jeg er jo ikke spesielt vakker. Fint smil kan jeg være enig i, men hva annet kan jeg egentlig by på?”

Når jeg skriver det, virker det rart at jeg har sagt noe slik. Men i en verden hvor alt generaliseres på sosiale medier til å være perfekt er det ikke rart. På instagram fylles feeden min av illusjoner av hva jeg tror er vakkert. Trente rumper, perfekt anlagt sminke, turer rundt om i verden. Hver morgen og kveld scroller jeg nedover denne tjenesten og liker disse bildene. Hva liker jeg? Hva lærer jeg av dette bildet? Hva gir det meg egentlig? Jeg taper. Jeg taper tid.

På facebook blir det lagt frem fra både den ene og den andre at julestrømpene er hengt opp, peisen er tent og hele familien er samlet. Lykkelige er alle på Facebook! Men er vi egentlig det, eller ønsker vi å skape en illusjon om at alt er perfekt? Alle vet jo at de fleste opplever hverdagen som travel, kaotisk og absolutt alt annet enn perfekt.

Vi har en tid hvor det å dokumentere at man gjør noe, er blitt viktigere enn å faktisk være til stede å ta del i det ene øyeblikket. For som jeg skrev, er det ingenting man tjener, man taper, man taper tid. Hvorfor ikke bruke tiden på å gi en ekstra klem, et fint ord eller lære av andre mennesker?

Da jeg spurte de som jobber i butikken jeg har samarbeidet med, om hvorfor de valgte akkurat meg, fikk jeg til svar:

“du er en normal jente, og du er ekte. du tar bilder som om de ikke er perfekte, de trenger ikke å være mer enn bilder. du fremstår som du er.”

Hvis det er sant, så har jeg hvertfall skapt en illusjon jeg kan stå inne for oppi alt dette overfladiske som oser på sosiale medier. Jeg synes et øyeblikk er perfekt når det kapres når alt er kaotisk, men likevel er et øyeblikk man vil ta vare på.