Tankefull

You may say I'm a dreamer

“Imagine all the people
Living life in peace…”

Jeg våkner til at regnet utenfor lager lyd når det treffer bakken. Hvor heldig er ikke jeg, som får oppleve regnet, som dunker mot vinduet? Hvor heldig er ikke jeg som får våkne opp i en varm seng, under dynen, trygt og godt. Hvor heldig er ikke jeg som får se på TV, om alt som skjer i verden, inkludert en fiksjon om at det er krig eller sult i andre land. Det har aldri berørt meg direkte, og det var jeg sjeleglad for. Så glad at da jeg slo av TVen hadde jeg gått videre og fortsatte livet mitt.

Hvor heldig er ikke jeg som kan spise godt, nærmest for godt til at man må “tenke på figuren”. Det har alltid for meg vært helt utenkelig å ikke ha mat, men i andre land er det slik. Hver dag. Hvor heldig er ikke jeg som kan være med venner og familie, og når som helst besøke dem? I andre land har krigen tatt sine uskyldige ofre, og etterlatt mange alene og ensom. Hvor heldig er ikke jeg som kan ytre min mening?

Hvor heldig er ikke jeg som er i live?

De siste årene har grufulle ting skjedd rundt om i verden, men det som har forandret seg er at det har begynt å skje nærmere. Nærmere oss, slik at vi nå kan relatere oss til det. Det kan være meg og deg. Boblen vi var i har sprukket, og nå er det ikke en fiksjon lenger. Det skjedde senest sist uke, og nå skjedde det igjen i natt i London. Før var jeg naiv, jeg tenkte ikke så mye på det for å være ærlig. Nå er det en av tingene jeg tenker mest på, og det bunner ned i en trist følelse over at verden vi er i, ikke er god. Du og jeg er heldige som er i live, du og jeg er heldige som bor i Norge.


AFGHANISTAN

DANMARK

INDIA

LIBYA

FRANKRIKE

EGYPT

TYRKIA

INDONESIA

SOMALIA

BELGIA

YEMEN

USA

JORDAN

TYSKLAND

STORBRITANIA


Dette er land som har blitt offer for terror. Jeg tok kun et par stykker, fra 2016-2017, listen er mye lengre enn jeg trodde, og flere av landene har blitt angrepet flere ganger. Dette er uskyldige menneskeliv som går tapt. Dette er mennesker som meg og deg. Jeg gråt sist uke for de uskyldige barna som ble offer, og jeg er trist i dag. Tankene mine går til alle som opplever krig og elendighet.

Jeg drømmer om at alle skal være like heldige som meg. Jeg drømmer om fred. Jeg drømmer om barn som smiler, og voksne som ler. Jeg drømmer om deg og meg.


“You may say I’m a dreamer
But I’m not the only one”
– John Lennon.

kjærlighet – vakreste ord på jord


24 mai, 1997.

Jeg husker vagt et par minner fra dagen, men i ettertid har jeg sett bilder og videoer. To mennesker, de vakreste personene jeg kjenner, giftet seg.

Ettersom årene har gått har de kommet nærmere meg, jeg har vokst og blitt mer moden. Nå ser jeg på de som mine nærmeste venner, som jeg forteller alt til, de er mine klipper. De har vært der for meg, stått bak meg og hjulpet meg i vanskelige situasjoner, samtidig som at de nå er de som utfolder meg og lar meg se det vakre i denne verdenen. De har presset meg og fått meg til å stå på. Jeg var redd for å flytte til Oslo, redd for å savne å være med familien så mye. Jeg setter utrolig stor pris på dere, mamma og pappa.

“Kjærlighet – varmeste ord på jord. Kjærlighet – når det slår rod og grorSpres det lys midt i et mørke sominn til vor verden komog skapte hat og grenser
Kjærlighet – uten de store ordsetter de dybe sterke sporVarsom hånd over et smilløst kinnBaner kjærlig vei, inn til et frossent sinn
Ingen kan krevemen alle kan giIngen kan leve foruten fordiKjærlighet skapernytt liv og nytt håpDer hvor hatet råder

“Kjærlighet, av Sissel Kyrkjebø”

Et par år etter jeg ble født, ble jeg en stolt storesøster til ikke bare én, men enda en liten lillebror. Den oppveksten jeg har hatt, både i Stavanger, og senere i Bergen, kunne ikke vært bedre. Vi har alle fått utforske det vi ville, og dere har aldri hindret oss i å ta avgjørelser, bare veiledet oss på riktig vei. De har alltid gjort det de ønsket, om det var å gjøre en ting, eller jobbet med en annen. De har alltid fulgt drømmene sine, og det har inspirert meg veldig til at jeg har fulgt mine drømmer.

Jeg husker i fjor, da jeg hadde vært gjennom et brudd, og stod i en park som var mørk som natten. Jeg hadde grått alene, nesten i ett døgn, og de første jeg ringte var mamma. Jeg klarte ikke si noe, fordi jeg var lei meg, men hun skjønte det med en gang. Egentlig ville jeg ikke fortelle det, men jeg klarte ikke kjempe alene mot smerten. Hun hentet meg, jeg gråt, hun snakket. Det ble bedre å være i mammas trygge havn igjen. Da vi kom hjem, selv om klokken var langt over midnatt, hadde pappa kommet ned, og da jeg kom inn, ga han meg en klem. En sånn lang, god, og trygg klem. Jeg gråt enda mer, men det var allerede blitt bedre fordi jeg var med de.

24. mai, 2017.

Tenk å være gift i 20 år.
Både individuelt og som par er dere mine forbilder.
Glad i dere.

happy go lucky

Tenk hvor mange minutter eller timer i løpet av et år, man kanskje ikke er helt fornøyd med noe. Jeg har vel alltid følt at jeg ”vil bli lykkelig”, men på en eller annen måte har jeg ikke klart å finne ut hva det er.

For ett år siden flyttet jeg fra alt det kjæreste jeg hadde, og flyttet fra Bergen til Oslo for å studere og ta eventyret med bloggen enda lenger. Jeg har bodd i leilighet i Bergen i et par år, men det å spre vingene og hoppe ut fra redet, ikke helt sikker på om jeg var klar, det var skummelt.

Jeg har alltid hatt det bra, spist sunt, hatt nært forhold til familie og venner, men av en eller annen grunn har jeg følt et behov for å vite om jeg var lykkelig. Ordene ”jeg er så lykkelig” stod høyt på ønskelisten, og det var ikke en følelse av at jeg ville ha materialistiske ting.

For noen dager siden sa en venninne til meg at hun ikke hadde noe å se frem til. Eksamensperioden henger over oss som et teppe, et av de tunge som er skikkelig varme. Det var da jeg forstod hva jeg blir lykkelig av. Det trenger ikke være de store tingene. Det kan like gjerne være som at duftlyset på rommet lukter godt. Knoppene som springer ut på trærne, og som viser at våren er her. Latteren til de nye og vakre vennene jeg har fått. Det å møte de før forelesningene, ta en lunsj i parken, eller bare snakke om kvelden. Selv om eksamensperioden er stressende, nyter jeg de fullt ut fordi det er nå. Dette er livet mitt nå. Høre stemmen til mamma og pappa før jeg legger meg. Face Time med hunden min, eller å dra hjem til Bergen en helg.

Det å bo i Oslo. Lykke trenger ikke å være et sted man skal ende opp. Lykke for meg er turen, og jeg nyter denne reisen. Jeg hoppet ut av redet.

Nå flyr jeg, lykkelig.

videoblogg: studiet mitt

God mandag og hei 1. mai! Endelig er vi inne i en skikkelig vårmåned, og jeg kjenner denne måneden består av så mye forskjellig. Blant annet er eksamensinnspurten begynt, og jeg merker at snart er det sommerferie! I tillegg skal jeg reise en god del denne måneden, så mai – måned, la oss sette igang!

Jeg sitter på flyplassen og venter på at flyet skal boarde og ta meg tilbake til Oslo. Denne helgen har jeg som sagt vært hjemme, og det har vært etterlengtet. Helt til nå, har jeg savnet familie og venner, men jeg har hatt det helt fint i Oslo. Den siste uken har jeg kjent på savnet, og da var det godt å komme hjem 🙂 Jeg har så gode venner, og de siste dagene har vært proppet med masse kjærlighet og latter. Jeg føler meg så elsket.

sett videoen på HD!

I videoen snakker jeg om studiehverdagen min, babler om litt av hvert. Den følelsen jeg sitter igjen med når jeg tenker på Oslo, studier og at jeg har flyttet, er at jeg er lykkelig. Og det er jo det viktigste! Det viser at reisen mot noe er viktigere enn resultatet, og det er jeg så glad for.

dreamers´club

«Phasing moon, I want to see the dark side you seem to hide so well while you lend the tired ones your light.»

“some days you will wake up, a defeated wildflower and some days you will wake up, with poetry on your tongue and galaxies in your mind. you are equally phenomenal, with a deeply broken soul and a mind that could move mountains”

nyhet: "spalten"

Hallo fra sengen! Nå er jeg nettopp kommet hjem fra et koselig event med gjengen fra @Nouw og det var kjekt å se gamle og kjente fjes, og få et ansikt på mange av de nye! Det ble et par gamle bilder, kun for å stikke innom for å hilse på. 

Jeg får en god del mails fra jenter og gutter som forteller at de tenker og lurer på en del ting. Jeg skriver jo mye selv, og jeg vet at jeg ikke er god på å svare på kommentarene deres. Derfor tenker jeg å starte med “Spalten” som vil bli en blanding av spørsmål som dere stiller, hvor jeg kan skrive mer. Tenker vi kan prøve en gang i mnd foreløpig? Hva tenker dere? Så første spalte vil handle om kjærlighet og kjærlighetssorg, siden det er en god del av spørsmålene jeg har fått til nå. Hvis dere lurer på noe, så legg igjen en kommentar.

Jeg liker at dere er så aktive og tar kontakt!

"så du liker å jobbe med å tørke folk i rumpa? æsj."

Du satt foran meg, så ut av vinduet. Smilerynkene dine var vakre, og håret ditt lå så fint dandert. Du rørte på gifteringen din som satt på den gamle hånden din. Blikket ditt møtte meg, og du ga meg et sjenert smil. Et lite håp eller en lovnad om at livet er verdt det, og at man en dag vil sitte og se tilbake på mange minner som man holder nært hjertet.

Intrykkene

Det har gitt meg så mye, det å kunne ta del i noen andre sine liv, og kunne hjelpe. Det å bruke min tid på arbeid, til å hjelpe deg som trenger det, gir meg mye mer enn jeg kan forklare. For tre år siden valgte jeg å begynne å jobbe innenfor helse. Nå studerer jeg sykepleie. Er det mye å gjøre? Ja. Ser man mye man skulle ønske man ikke så? Ja. Angrer jeg på at jeg sa til denne jobben? Nei.

Som 19-åring hadde jeg allerede fått en mer voksen tilnærming til hverdagen, livene til de rundt meg, og gleden av å kunne hjelpe andre. Det føltes godt å dra fra jobb og føle at man har gjort noe som man får mer enn bare penger tilbake for.

“Så du liker å tørke bæsj?”

Det var en gang jeg snakket med en, og fikk spørsmålet om jeg likte å tørke bæsj fordi jeg jobbet innenfor helse. For å si det enkelt så tenker jeg ikke på det som en del av jobben. For meg handler det om at man gjør det man kan for andre, man får møte mennesker som trenger hjelp, eller en å snakke med, og man får høre mange historier.

Det har selvsagt vært en del som ikke har vært glade, som ikke vil snakke, og som har kjeftet. De har vært frustrerte på situasjonen, og jeg har fått høre det. Det er vanskelig, og i disse episodene blir jeg enda mer fokusert og tenker på hvordan jeg kan oppføre meg. For å skape tillit og få denne personen til å føle at jeg er her for å hjelpe og lytte.

En ære

Så når folk spør meg om jeg trives med å hjelpe eldre eller de som trenger det til å gå på toalettet, eller dusje, eller bare høre på historier, sier jeg ja. For meg er det en ære som får ta del i livet til disse menneskene, og jeg vokser mye mer, og får mye mer innsikt i livene til andre mennesker. Jeg får ta del i en svært intim situasjon for de som trenger det, og den tilliten jeg blir vist, gjør at jeg blir utrolig fokusert og takknemlig. Jeg går hver dag fra jobb og føler at jeg har lært noe.

Du sitter og ser utover vinduet. Vi snakker litt, og du forteller meg om livet ditt. Din store kjærlighet, dine barn og hvordan livet har vært. Du forteller at livet er for kort. Du forteller meg at du setter pris på meg og hjelpen jeg gjør. Jeg smiler. Du smiler. Vi smiler begge to. Da er det verdt det.

trives jeg i oslo?

Når jeg tenker tilbake på hvordan jeg følte meg før jeg flyttet, var det mange følelser. Ville jeg få meg venner, ville jeg trives? Ville jeg savne familien så mye at det ville føles tomt å bo så “langt” borte? Poenget mitt er at jeg var så redd for å savne eller tro at det ikke ville gå at jeg var nær med å ikke gjøre det. Helt til jeg endret tankemønsteret mitt og tenkte “Fy faen heller, jeg reiser!”. Og heldigvis gjorde jeg det!

Livet mitt har de siste månedene blitt til spontane dager hvor jeg drar ut og spiser for meg selv, jeg har blitt både turist, student og en arbeidende jente i en helt ny by. Føles jeg langt hjemmefra? Nei, overhodet ikke. Jeg føler at dette er hjemmet mitt, fordi jeg trives så godt, og jeg vet at det er det riktige for meg nå.

Det viktigste er vel vennene jeg har fått her. Familien min og vennene mine i Bergen er spikret fast i hjertet mitt, og de betyr alt for meg. Likevel har jeg åpnet hjertet mitt enda litt, og jeg føler det har blitt enda større, fordi jeg opplever så mye kjærlighet her. Jeg har møtt to personer som har totalt forandret måten jeg ser ting på, og vi kan vel godt si at vi tre, vi er harmonisk perfekte sammen. Vi tuller, kjefter og er med hverandre. Vi trenger ikke snakke, men jeg vet at de er der. Det går som regel ikke med tre personer som er bestevenner, men jeg har funnet disse to, og jeg aner ikke hvordan jeg skulle klart meg uten de. Tenk, jeg har kun kjent de siden september, og nå er jeg med de hver dag nesten. Det føles ikke ut som vi er akkurat blitt kjent, det føles ut som vi er søsken.

Så hvis jeg skal oppsummere livet mitt i Oslo for de som lurer; så er det at jeg føler at jeg er i Bergen, men at jeg ikke er det likevel. Gir det mening? Uansett så elsker jeg livet mitt som student her, og jeg nyter hver dag hvor det ikke regner. Fy søren så mye det regner i Bergen!

Studiet er som støpt for meg, jeg elsker det, og synes alle fagene er interessante og lærerike. Det gjør også at jeg føler jeg har en kompakt timeplan som gjør at jeg har mye forskjellig å ta meg til i hverdagen.

Snart er ett år gått, og jeg kan ikke tro at jeg bare skal være her i to år til foreløpig. Denne byen lå nærme hjertet mitt før, men for første gang i livet føler jeg at det jeg gjør gir total mening og jeg forstår at det går an å digge livet. Jeg savner selvsagt familie og venner, men jeg er sikker på at de er like enige om at jeg må følge drømmene mine, og denne ene drømmen viste seg å være et av de viktigste og retteste valgene jeg har tatt.

i lyset av den perfekte vinklingen


//Det er nesten ett år siden disse bildene ble tatt. Selv om jeg spiser sunt, trener og har det bra, er det alltid noe man ikke er fornøyd med. På dette tidspunktet var jeg ikke så fornøyd med hvordan jeg så ut, men bildene som @gorpium
tok gjorde at jeg følte meg vakker. Hvorfor følte jeg meg ikke pen nok? Hvorfor ville jeg ikke vise hud? Hud er så fint, det er så naturlig og alle har det. Det er på tide å gjøre noe med hvordan jeg tenker på meg selv.//

Vi sitter i sengen, godt krøpet under dynen. Den er myk, varm og kald samtidig. En betryggende følelse. Jeg ser bort på den unge jenten som sitter ved siden av meg. Hun scroller nedover Instagram, mange jenter som har perfekte kropper, som glaner mot henne. Flere tusen likes, for hva egentlig. Hvem er disse personene som er på bildene; så perfekte, med nydelig sminke, nærmest perfekt kropp og det lille ekstra virker det som. Jente går ut av appen og ser ned i dynen. Stryker utover den ene folden som har krøllet seg på toppen av sengetøyet.

”Hvorfor kan ikke jeg være sånn. Hvorfor kan ikke jeg være perfekt?” spør hun meg med tårer i øynene. Det er tydelig at den perfekte, falske og store fasaden gjør inntrykk. Selv om hun ikke vil innrømme det, går det inn på henne. Jeg ser på henne, trekker på skuldrene og vet ikke helt hva jeg skal si. ”Du er fin som du er, uperfekt perfekt.” Hjelper det henne egentlig? Jeg aner ikke. Sengetøyet krøller seg litt oppå magen, som hun retter på enda en gang.

Jenta reiser seg fra sengen, og jeg møter blikket hennes i det hun står foran speilet. Foran seg selv. Hun ser på den slanke kroppen. De fine trekkene hennes, de blå øynene. Det lyse håret som ligger som svøpt rundt skuldrene hennes, gir et skimt av kragebeina. Mens hun følger blikket mitt, møtes vi med magen. Armene hennes danner et kryss foran magen. Jeg forstår ikke hvorfor hun dekker kroppen sin til på den måten. ”Jeg ser ikke ut som de på bildene, gjør jeg vel?” Morgenkåpen som henger på knaggen omfavner kroppen i det hun tar den på seg og setter seg i sengen igjen.

”Hvorfor føler du deg ikke vakker?” spør jeg undrende. I det hun ser ut på den mørke nattehimmelen tar hun meg med på en reise. En liten fortelling om seg selv. ”Jeg trodde aldri at jeg ville bry meg om å ha dobbelthake, eller det kvinner kaller ”grevinneheng”. Jeg visste nesten ikke var det var, før jeg ble bekymret for å få det selv. Jeg har lest magasin på magasin siden ungdomstiden. Kvinneblader som har overskrifter som lyder ”5 enkle tips for å gå ned i vekt!” ”Spis dette for å gå ned i vekt” ”Kjøp dette for å føle deg fin” og attpå er alle disse magasinene blomstret frem med modeller som knapt kan bære plaggene. Jeg er oppdratt av samfunnet til å føle meg mindre enn jeg selv føler. Teknologien og den perfekte verdenen av likes, vinkler og perfekt lys har latt meg stå foran speilet i 10 minutter mens jeg har holdt pusten for å ta et bilde som ikke var en tidel så perfekt som det jeg hadde sett tidligere. Jeg er så lei, jeg er så lei av sosiale medier og den påvirkningskraften det har på meg. Jeg tenker på vekt daglig, blir minnet på daglig om at jeg kunne sett litt bedre ut. Det er ikke mange ganger jeg har i løpet av årene jeg har hatt Instagram at jeg har følt meg god nok. Vinklene på bilder kan få en til å føle seg utrolig vakker, til å føle seg helt nedfor. Når ble vinkler og riktig lys viktigere enn selvfølelse…?”

”Men du er jo fin som du er, alt på sosiale medier er jo en fasade.” sier jeg, prøver å muntre henne opp med sannheten. ”Sannheten kan være en ting, men hvis folk velger å tro på noe annet,, kommer vi ingen vei. Sosiale medier er et stort teater hvor alle har hver sine masker, og da er egentlig spørsmålet; kjenner vi hverandre igjen under maskene hvis vi tar de av?”

Vi står sammen foran speilet. Ved siden av hverandre. Jeg kan se smilet hennes nærme seg munnviken i det hun sier bestemt og rolig ”Nå er det nok. Vi alle har en dobbelthake, eller to.”

– head & heart.

Händerna mot luften

Händerna upp i luften.

Pannan mot baren, nu spränger vi taket.
Hamnar i himlen, där änglarna gråter.

Stan är vaken, allt är förlåtet älskling!
Händerna upp i luften.

Vi ska bli fulla, livet är meningslöst.
Vem bryr sig?


Natten är vacker, du är som natten.

Och jag är en vinnare igen.