Tankefull

å være uvenner med magen

Det er utrolig vanskelig å skrive dette, som sikkert andre bloggere har skrevet før, har dette innlegget lagt lenge i arkivet. Jeg vil så gjerne skrive og åpne opp om vanskelige temaer, men det er tøft. Hvorfor? Fordi dette er så sinnsykt personlig og langt utenfor hva jeg egentlig ville skrevet på bloggen. Dette er et sensitivt tema, men jeg vet det berører svært mange.

forhistorien

Det startet med en utrolig hektisk høst, med både praksis og eksamen, og jeg kjente på det en god del, men spesielt psykisk. De siste ukene før jul satt jeg og leste dag inn og dag ut, med lite variasjon i matveien. Helt siden jeg var liten har jeg slitt med magen. Det vil si at jeg i en alder av 11 år fikk ultralyd av magen fordi jeg hadde så vondt. Endoskopi, spesialisttimer og flere prøver har vært en del av hele prosessen. Den gang fikk jeg høre at det var psykisk og at de ikke kunne finne noe. Men smertene fortsatte. Jeg reagerte på det meste, og hele oppveksten min har vært plaget av det. Det var likevel ikke før nå i januar at jeg fikk skikkelige problemer.

IBS 

Synes navnet på diagnosen er utrolig kjip, haha. Irritabel tarm syndrom. Altså, hvem vil egentlig assosieres med det? Men vet du? Magen min er helt j*vla irritert og da jeg i januar fikk slappet av etter eksamen, var det som at magen streiket. Alt jeg spiste, kom ut, med én gang! Vi snakker opp til 10 ganger hver dag. Det var helt forferdelig, og jeg skjønte at det var noe gale. Jeg gikk til legen etter et par uker, fordi jeg ikke fikk i meg mat. Ingenting fristet, fordi jeg bare visste at det ikke ville gå. Hun sjekket meg, og konkluderte med at jeg mest sannsynlig hadde IBS. Hun fortalte meg at det ofte kan komme av stress, og at i stressende perioder vil bli verre hvis man påfører kroppen mye stress og press. Med FOODMAP- katalogen, gikk jeg ut derfra, ikke så mye smartere enn da jeg gikk inn. Fordi jeg, som sykepleierstudent, allerede hadde søkt symptomene. Det vil ikke være noe som fungerer som en kur, men man kan gjøre ting bedre med å forhindre å irritere den fordømte magen.

Visste du at over én million nordmenn lider av irritabel tarm? Men hører vi mye om det? Nope.

hva skjer nå da?

For det første, kuttet jeg ut alt som kunne påvirke magen negativt. Som ost, melk, hvete, hvitløk, sterke krydre osv. Deretter prøvde jeg å innta små porsjoner med det meste, unntatt hvete. Det meste gikk greit, så nå spiser jeg ok, men holder meg unna de verste. Jeg legger ved en liste nederst! Da jeg omsider skulle få melk tilbake i kosten siden jeg elsker melk, skjønte jeg raskt at det var noe som ikke var greit. Jeg ble så dårlig av melk, og jeg blir enda veldig dårlig, så jeg har kuttet ut melk totalt. Det går greit i sauser eller når det er blandet inn, men ikke råproduktet.

hva er foodmap

FODMAP-karbohydratene absorberes dårlig i tynntarmen, og passerer derfor videre ufordøyd til tykktarmen, hvor tykktarmsbakteriene bidrar til gassdannelse. Økt gassdannelse kan både gi smerter, oppblåst mage og forstyrret avføringsmønster


Matvaregruppe
Lite FODMAP (kan brukes) Mye FODMAP
Frukt: Bananer, blåbær, druer, kiwi, sitrusfrukter, bringebær, ananas Epler, pærer, mango, hermetisk frukt, vannmelon, honning, tørket frukt, fruktjuice, fruktose
Grønnsaker: Gulrot, sellerirot, tomat, grønne salater, spinat, oliven, poteter Asparges, blomkål, rosenkål, bønner, belgfrukter, kål, hvitløk, fennikel
Kornprodukter: Ris, havre, polenta, mais, surdeig av spelt Rug, hvete, bygg
Melkeprodukter: Laktosefri melk, rismelk, havre, soyamelk av soyaprotein, brie, harde oster, camembert, laktosefri yoghurt, sorbet Melk, is, yoghurt, bløte oster
Søtt: Sukker, glukose, sirup (små mengder), søtningsstoffer som ikke ender på -ol Sorbitol, mannitol, isomalt, maltitol, xylitol, honning

Dette er selvfølgelig bare en oversikt, men jeg merket at jeg reagerte på det meste. Det har resultert i et lite variabelt kjøleskap, men jeg holder på å bli vant til det å bruke mer veganske og vegetariske produkter. Jeg merket også at apetitten endret seg da jeg ikke tålte så mye, og det er en av pågangsmotorene for at jeg har begynt å leve et mer plantebasert kosthold.

Det viktigste jeg vil si er at det alltid er lurt å snakke med en lege eller fagperson før man begynner å eksperimentere selv, men jeg hadde nok ikke klart meg uten denne dietten, eller jeg hadde jo forstått at det var noe, men nå kan jeg jobbe meg bedre. Og så er det viktig å ta vare på psyken, slappe av, og ta hver dag som den er. Det er tøft for meg å åpne opp om dette, spesielt med tanke på at jeg faktisk enda sliter med det, og at jeg til tider har så vondt at det kan påvirke hele dagen. Det som gjør at jeg skriver om det er fordi jeg er sikker på at andre sliter med det samme, og at jeg synes at det bør snakkes mer om. Det er tross alt veldig vanlig, men da jeg oppdaget det, følte jeg meg veldig alene. Så klem fra meg og den irriterte magen min <3

Noen ting studietiden har lært meg

Ett år er gått siden jeg trådte inn i rollen som student. Jeg har vært med på utallige forelesninger, og akkurat som alle andre studenter har jeg kjent på eksamensstresset. Det er lite som kan måle seg med tyngden som forsvinner når man leverer inn en eksamen eller har fått “bestått” i et fag.

Jeg har to år igjen, men tenkte å dele noen ting jeg er har erfart som student.


24 timer i døgnet er ikke nok.
Slik min daglige rutine er, med både studier, jobb, praksis og blogg, er det ofte at jeg føler jeg kunne trengt en 10 timer til for å få gjort alt jeg må gjøre. Selv om flere andre har det på akkurat samme måte, merker jeg at jeg allerede nå gleder meg til praksis er over!

“Fattig student” får ny betydning når man blir glad for å handle på tilbud og er sparsom med smøret. Jeg tenker ikke mye på hva jeg kjøper inn bortsett fra at jeg holder meg unna kjøtt. Det har derimot blitt lettere å være snillere med miljøet, og det er jeg bare glad for! Å prioritere i alt man gjør får en betydning, fordi stipendet skal holde ut hele måneden, og tåler ikke impulskjøp samme dag som det kommer. Gått på den smellen 😉

“Kjærlighet og kos i ny forstand” Når folk vanligvis snakker om kjærlighet og mat, snakker de ofte om kjærester eller en flørt. Vel, som student priser jeg de gangene jeg får kommet hjem til familien til dekket bort og et nytt utvalg av middager. Jeg hadde glemt lukten av nystekt lasagne, og hjemmelaget kylling og ris. Eller grillmat! Nam. Det blir en slags luksus, og da er det godt med litt kjærlighet fra mamma og pappa når man er singel og student.

Å bry seg om utdanning er så KULT. Jeg er engasjert igjen, merker det på kroppen, og jeg har blitt med på så mange aktiviteter på studiet. Av 20 000 studenter har jeg funnet min plass. Jeg vet hva jeg vil gjøre, og jeg er på reisen mot mitt mål. Å bli sykepleier.

Eneste dato som betyr noe er….. stipenddagen! Altså, har man ikke vært student og kjenne krisen bygge seg opp en uke før man får stipend så har man ikke vært skikkelig student. Jeg har blitt flinkere å rasjonalisere bruken min, men jeg har spist havregryn og vann et par ganger….

Voksenpoeng. Etter jeg flyttet til Oslo fikk jeg plutselig en forkjærlighet for vaskemiddel, toalettpapir på salg og rengjøringsmidler. Ukesvasken blir til regelmessig vasking og jeg sanker voksenpoeng på helt elementære ting som å handle inn til leiligheten. Mitt lager av godis består av en toliters kanne med tøymykner fra harryhandel. Du vet, så jeg kan kose meg om ikke med noe annet enn god lukt… 🙂 Sanker også voksenpoeng på å alltid huske å kjøpe kollektivt billett. Selvfølgelig med studierabatt <3

Taco varer i en hel uke Som student har jeg virkelig blitt flink til å utnytte maten jeg har i kjøleskapet, og har klart å fordele middagene slik at det ble lunsj dagen etter. Likevel har jeg aldri helt klart å unngått å spise taco i fem dager etter jeg laget det. Kanskje noe av det positive med å være student og alene, i tillegg til å være singel. Tacoen man spiser fredag, blir middag lørdag, lunsj søndag, lunsj mandag og lunsj tirsdag. Hvem kaller ikke det hverdagsluksus?

Nye vennskap. Denne trenger vel jeg kanskje ikke utdype mer, men det er noe spesielt med å studere med likesinnede og folk som tenker noen lunde likt. Det blir en livsstil, og jeg kunne ikke klart meg uten de menneskene jeg har møtt i Oslo. Motivasjon, glede, tårer og hjerter som banker likt.

Hjemlengsel. Det er helt ærlig ikke så veldig ofte jeg får hjemlengsel til Bergen. Selvsagt (!) savner jeg venner, familie og de jeg bryr meg om i Bergen, men ikke byen. Det er så mye som gleder meg, og jeg har så mye å ta meg til at jeg nesten ikke rekker å unne byen i mitt hjerte en tanke. Men, når det regner derimot (som ikke er sååå ofte, men innimellom) kjenner jeg hjertet mitt dunker ekstra for byen mellom de syv fjell. Da er det en følelse om at jeg vil hjem snart igjen. For det er rart med det. Familien savner jeg hele tiden og vennene mine tenker jeg på daglig, men hjem har blitt mer Oslo, men det vil aldri ta plassen til min store kjærlighet som er B.e.r.g.e..n.

Jeg er 22 år. Student. I denne store lille byen har jeg funnet ut så mye om meg selv, hva jeg står for, og hvem jeg vil være. Det viktigste er ikke alltid målet sier de, men reisen. Denne reisen har gjort at jeg har funnet noen deler av meg selv på veien som jeg vil alltid ta med meg, og bevare. Bli trygg på meg selv og det jeg vil gjøre her i verden.

Lage mine egne fotspor….

my new tattoo: serendipity

serendipity: an aptitude for making desirable discoveries by accident.

✗✗✗

Jeg har ventet så lenge på dette øyeblikket. Drømt om det flere ganger, sett for meg hvordan det skulle bli. Nå sitter jeg her, én tatovering rikere. Den betyr mye for meg. Det gjør begge, men denne er spesiell. Som den andre, laget jeg også denne… Helt siden januar har jeg drømt om å ha det skrevet på ryggen. Ordet “serendipity” betyr at man “finner” noe når man ikke venter det, og at det vil være en positiv oppdagelse. For meg kan det være at jeg har funnet meg selv litt bedre etter å ha flyttet til Oslo, eller hvor lykkelig jeg har blitt etter å ha startet på sykepleien og møtt fantastiske sjeler som betyr alt for meg.. Det handler om de små tingene, som når du står rett opp og ned, kanskje ikke virker så mye, men hvis du zoomer ut, så betyr det alt. ♥

the dreamer´s club

Ubesluttsom. Ofte er det flere ting jeg tenker på samtidig, og da er det mye jeg vil i akkurat samme sekund. Det er ikke lett å bestemme seg, og jo flere valg, jo vanskeligere er det.

Organisert kaotisk. Rommet mitt er enten helt ryddig, så ryddig at det ikke ser ut som det er noen der. Slik varer det i et par dager før den kaotiske Silje kommer og bombarderer rommet igjen. Da er det klær overalt og jeg lever i en slags limbo frem til neste gang jeg rydder.

Inspireret av lite. Jeg har lært meg å finne glede i de ørsmå tingene. De som er lett å glemme. I en hektisk hverdag er det lett å bli revet mer. Oftere og oftere stopper jeg opp og zoomer ut. Da ser jeg ofte mye mer, og legger merke til små ting som gleder meg eller som jeg merker at jeg får et forhold til. En følelse eller en hendelse som gjør inntrykk.

– english – 

Indecisive. Often there are several things I’m thinking about at the same time, and then it’s a lot I want in exactly the same second. It is not easy to decide, and the more choices, the harder it is.

Organized chaos. My room is either completely tidy, so neat that it doesn’t look like there is any there. So it lasts for a couple of days before the chaotic Silje is coming and bombarding the room again. Then it is clothes everywhere and I live in a kind of limbo until the next time I clean.

Little is left of. I have learned to find pleasure in the tiny things. Those that are easy to forget. In a hectic schedule, it is easy to get carried away more. More often and more often I stop up and zoom out. I often see a lot more, and notice the small things that pleases me or that I notice that I get a relationship with. A feeling or an event that makes an impression.

Blomster er livet. Jeg gleder meg sånn til stipendet kommer. Da skal rommet mitt bli enda grønnere. Masse grønne planter skal friske opp det nå veldig ryddige rommet mitt. Ahhhhh.

Blitt mer plantebasert ellers også. Jeg blir ofte litt irritert over at folk skal sette en merkelapp på hva de for eksempel spiser, som veganer eller vegetarianer, eller om det er glutenfritt eller ei. Vanskelig å forklare, men for meg er det en selvfølge at man skal kunne spise det man vil. Likevel (!) har jeg fått et mye sunnere perspektiv på mat og hva jeg putter i meg (sett bort i fra mat, Pepsi Max <3 og godis). Derfor er jeg på samme måte stor tilhenger av å påvirke folk til å velge mer plantebasert mat. Dette kommer i et eget innlegg!

Chill Hits akkurat nå hører jeg på favorittmusikken min. Sanger man kan ligge i sengen, lytte, kjenne rytmen og drømme seg bort.

– english –

Flowers is the life. I can’t wait till the scholarship coming. When will my room be even greener. Lots of green plants to freshen up the now very tidy my room. Ahhhhh.

Been more plant-based otherwise also. I am often a bit irritated that people are going to put a label on what they eat, for example, that vegan or vegetarian, or though it is gluten-free or not. Hard to explain, but for me it is a matter of course that one should be able to eat what you want. But I’ve come to a much healthier perspective on food and what I put in me (apart from food, Pepsi Max < 3 and eye candy). Therefore, I am in the same way big fans of to influence people to choose more plant-based foods. This comes in a separate post!

Chill Hits right now do I listen to my favorite music the songs you can lie in bed, listen, feel the rhythm and dream away.

alle bildene er fra Pinterest

Høy puls, jeg kjenner hjertet pumper litt raskere. Jeg kan kjenne dunk dunk dunk. Jeg er som jeg har sagt alt for mye, litt sliten nå, men jeg er så lykkelig. Skikkelig glad av slik jeg har det akkurat nå, og det er på grunn av mine venner, familie og meg selv. No drama, og det er godt. Hjertet dunker raskere fordi jeg er forelsket i slik jeg har det nå.

“Winter is coming” heldigvis er vi ikke kommet så langt mot høsten, men jeg skal være ærlig. Sommer er bra, jeg elsker å kunne gå i lettere klær og lufte tærne innimellom regndråpene. Det er likevel noe med meg som gjør at jeg gleder meg til å pakke meg inn i gode gensere og finne frem tepper – selv om jeg har trengt det litt nå i sommer også. Høsten er så fin og den kommer med gode unnskyldninger med å bare sitte inne og se på ruskeværet utenfor.

Read and write det var en del av dere som kommenterte da jeg postet artikkelen for Det Nye at dere ville lest boken min hvis jeg noen gang skrev en. Jeg skriver mye, og tenker enda mer. Jeg setter stor pris på at mine små ord treffer hjertet ditt.

– english – 

High pulse, I know heart pumps a little faster. I can feel the THUMP THUMP THUMP. I am as I have said too much, a little tired now, but I’m so happy. Real fond of as I have it right now, and it is because of my friends, family and myself. No drama, and it’s good. Heart pounded faster because I’m in love with the way I have it now.

“Winter is coming” Fortunately, we haven’t come so far to fall, but I’m going to be honest. Summer is good, I love to be able to go in easier clothing and fanning your toes in between the raindrops. It’s still something to me which makes me look forward to package me into good sweaters and find rugs-even though I have penetrated it a bit now in the summer as well. The fall is so nice and it comes with good excuses to just sit inside and look at the nasty weather outside.

Read and write it was a part of you that commented when I posted the article for the new that you would read my book if I ever wrote a. I write a lot, and think even more. I appreciate that my little words hit your heart.

from the dreamer´s club.

til deg som teller kjærlighetssorger

Lydene utenfor minner om en gammel film. Du hører at folk snakker, men du aner ikke om hva. Man hører latter og biler som brummer forbi. Musikk, den type musikk som spiller når folk danser pardans rundt bordene. Bordene rundt er så intime og små, at det er lett å dunke borti. I en av bygårdene ved siden av kaféen som blir til utested om kvelden sitter jeg. Bak et par lyse gardiner som ikke klarer å holde ute hverken solen eller mørket. Gjennom den hvite tskjorten ser jeg hjertet som forsiktig, men rolig dunker.

“Jeg ser på stjernene og jeg tenker på deg. Jeg lurer på om du er der ute og ser samme stjerner som meg, og om du tenker på meg. Om ikke lenger enn et øyeblikk, ett lite sekund.”

Jeg skal fortelle deg noe, sier hun. Visste du at det finnes milliarder av stjerner der ute, ja milliarder, og alle er forskjellige. Tenk deg at det kanskje ett sted der ute, finnes noen som sitter akkurat som oss nå, og lytter og ser. Men hva er vi? Hvorfor er vi her? Jeg ser på henne. Ti fingre, ti tær, to blå øyne og en munn. Lyst hår og solkysset hud. Sengetøy av lin og planter som en jungel på rommet. Hun ser ned på det lyse håret som ligger rundt skuldrene hennes. “Jeg klippet det av etter en kjærlighetssorg. Det var det eneste fysiske jeg kunne endre på med meg selv for å føle meg bedre.” Jeg ser på henne. Øynene hennes viser meg historien som utspilte seg. De forteller om mørke netter og mørke dager. De forteller sannheten om en som har talt kjærlighetssorger.

Jeg kan ikke snakke for noen andre enn meg selv, men jeg kan fortelle mine historier. Hvordan det føles å få hjertet sitt bristet, for å forsøke å plukke det opp igjen, om ikke helt, hvertfall noen av delene. Vi lærer så lenge man lever sies det, men det er vanskelig å se hva man skal lære av når man har det vondt.

Hvilket godt kan komme ut av det liksom?

Det var noen dager hvor jeg satt hjemme, fiksert på hva jeg kunne gjøre for å virke mer interessant. Legge ut en spesiell type snap, gå en ekstra tur for å legge ut mystory, eller være med venner for å få de til å fortelle hvor utrolig bra jeg hadde det. At jeg hadde det supert alene og han skulle bare visst hva han gikk glipp av. Det jeg ikke klarte å se, var hva jeg gikk glipp av, fordi jeg var besatt av en persons oppmerksomhet som ikke fortjente den. Jeg glemte meg selv.

Jeg kunne gjerne kommet med et tips om hvordan man får drømmekjæresten, eller “your long lost love” tilbake. Sannheten er, at ingen kan tvinge på noen kjærlighet. Er det ikke ment å være, så er det ikke ment til å vare. Det må være gjensidig. For en som har mye kjærlighet å gi, kan det virke håpløst å sitte i klisteret etter et par ganger. Man skulle trodd at man blir flinkere til å se tegnene, du vet, en slags advarsel før det går rett vestover. Vel, nei, jeg har blitt like blind hver gang, og kunne like gjerne gått med bind for øynene. Det jeg har blitt flinkere på er å skjønne om jeg gidder å bruke tid på dette. Jeg er kanskje blitt mer kritisk, men altså hvor mange frosker skal man trenge å kysse?

“Some things aren’t meant to last forever, but that doesn’t mean they weren’t supposed to happen at all.”- Gilmore Girls

Kjærlighet kan være så sinnsykt vakkert. Sommerfugler, den pirrende følelsen, nybarberte legger, og alltid nydusjet hår. Alltid ta på det fineste undertøyet for det kan jo være at denne frosken vil bli min prins. Men kjærlighet kan også være så sinnsykt irriterende. SMS-er i hytt og pine, misforståelser, og det verste av alt; når man ikke er på samme sted i livet. To forskjellige bøker. To forskjellige verdener. To forskjellige planeter. Kjærlighet kan ende i kjærlighetssorg, og alt man sitter igjen med er følelsen av at hjertet enda en gang er blitt bristet, og at man ikke klarer å finne den biten som mangler for å bli hel igjen.

Jeg kan dessverre ikke gi deg noen leveregler for å gjøre frosker om til prinser som i eventyr. Jeg kan bare fortelle deg at det skulle vært en Disney-film som tok for seg prinsesser som klarte seg alene. Det er ikke så aller verst å være singel når man kommer over den kneiken skjønner du. I en periode sa jeg til folk, selvfølgelig på tull, at jeg var ufrivillig singel. Nå, etter mye jobbing med meg selv har jeg blitt frivillig singel. Jeg har ikke tid til flere frosker, og jeg har heller ikke tid til en prins som gjør meg blind.


Til deg som lærte meg å elske. Til deg som lærte meg å plukke meg selv opp og holde meg selv oppe alene. Til deg som lærte meg at jeg måtte nå bunnen før jeg kunne lære å klatre opp. Til deg som så på meg i mørket, og sa at jeg hadde gjort deg til et bedre menneske.. Til deg, som lot meg være en del av livet ditt, om ikke mer enn i et par øyeblikk.

Til deg, for meg.

blikkstille vann


Fortell meg at jeg lever.
Kjenner du det som jeg føler?
Kjenner du solen som kysser ditt kinn
eller
varmen som holder rundt deg.
Hører du det som jeg hører?
Lyden av blikkstille vann
eller
folk som ler, i det fjerne.
Ser du det som jeg ser?
Solen som vinker i det den går ned
eller
havet som ligger og sover.

Kjenner du det som jeg kjenner?
Det er kjærlighet det.

I går var det et øyeblikk hvor vi nøt synet av det stille vannet foran oss. Solen vinket farvel, og vi stod der. Det dryppet av meg. Jeg hadde allerede vært uti en gang. Flere ganger. Mellom all jobbingen har kroppen vært sliten. Noen netter sover jeg ikke mer enn et par timer, andre netter sover jeg så tungt at jeg våkner mer trøtt etterpå. Sinnet var tungt i går før jeg møtte min andre tvilling, Aron. Dere har sett han før. Vi så andre episode av Game of Thrones, herrefred. Ord kan ikke beskrive de følelsene jeg satt med. Sesongen er så bra, jeg elsker alle minutt av den episoden som ble sendt i går. Det gjorde godt å bare være. Senere gikk vi til Sørenga. Vi syklet på bysykkel. Frykten av å falle av ble erstattet av en intens glede av å le.

Vi lo, fryktløse mens vi syklet mot solnedgangen. Vi løp, latterfulle over broen.

Det er så mange av dere som har kommet bort til meg. Fortalt meg ting, eller sagt at dere setter pris på det jeg skriver. At jeg er vakker uten sminke, og at jeg skriver bra. Det kunne kanskje vært den mest klisjé tingen å få høre, men det er det ikke. For nå tror jeg det selv. For noen måneder siden hadde jeg aldri kunne lagt ut bildene over fordi de ikke var perfekte. Men nettopp derfor er de perfekte.

For vi er ikke det, men øyeblikket de ble tatt i, var det. Så takk for at du følger meg.

å stå alene

Jeg drømte om deg i natt. Herregud så mye jeg drømte. De timene jeg lot øynene hvile, spilte det seg ut i hodet. Alle tanker og følelser kom til live igjen. Det føltes ut som om det var i går jeg lå i armene dine. Kjente pusten din. Hjerterytmen din.
Dunk dunk dunk.

Har du drømt om meg siden da? Tenker du på meg i ny og ne, streifer jeg drømmene dine, eller flyr de bare forbi? Det jeg har lært av å falle hardt, er at det er tøft å reise seg igjen. Fy søren så tøft det er å reise seg alene. Du er vant til å ha en som støtter med deg, som gjør deg mer stabil, mer stødig og mer motstandsdyktig – mer trygg. Plutselig er verdenen blitt bare din, og det virker som alt du gjør, gjør du alene. Sannheten er at vi er alle alene, og det gjelder å finne denne styrken. Vi har den, jeg har den. Det var bare vanskelig å finne den gjemt bort i alle kjærlighetssorgene.

Jeg drømte om deg i natt og ordene du hvisket der jeg lå. I mørket, ved siden av deg. Øynene dine, sorte som kull som så inn i mine. Akkurat i det øyeblikket kunne tiden stoppet. Men tiden var borte, fordi du var borte. Og vet du? Det var helt greit. Det gikk helt fint at dette bare var et minne. Et godt minne. Jeg er glad for at jeg har kommet til et sted hvor det å tenke tilbake på noe fint og vakkert ikke lenger var assosiert med smerte og sårhet. Jeg ble knust, jeg måtte lære meg å reise meg, men nå står jeg stødigere enn noen gang. Og det er jeg takknemlig for.

“It has made me better, loving you.”

Det jeg har lært opp igjennom alle årene mine. er at tiden forandrer deg. Jeg elsker ikke på samme måte som jeg gjorde da jeg var 18. Jeg har lært å nyte, lytte, se og oppdage. Men mest av alt å bare være. Jeg har lært å elske den tiden jeg har hatt med deg. Du har på en eller annen måte forandret meg, og etterlatt noe visdom igjen. Jeg håper og tror at det er mulig å elske flere, men på forskjellige måter. Folk betyr mye, men jeg liker ikke å si at du slutter å bry deg. Det har vært en person i livet ditt, denne personen vil fortsette å bety mye for deg selv etter denne perioden er over.

Og ja, jeg har brukt lang tid på å komme til dette stedet, men det er bedre det. Enn å sitte igjen med hat, vonde tanker og følelser for noe som tilhører fortiden. Og det som tilhører meg vil jeg ta vare på, uansett hva.

“I’m beginning to think that maybe it’s not just how much you love someone. Maybe what matters is who you are when you’re with them.”




GI LITT FAEN

“mirror mirror on the wall, who´s the biggest enemy of them all? – myself”

For en stund siden skrev jeg en kronikk til magasinet Det Nye og jeg satt igjen med det som jeg forteller i videoen over. Vi alle har noe vi sliter med, eller som vi tenker over, ofte ikke noe andre legger merke til. Det sies at vi er vår verste fiende, og det er jeg enig i. Hvis jeg tror på at jeg kan klare noe, så vil jeg klare det, om ikke gjøre mitt beste for å lykkes. Hvis jeg ikke tror at jeg kommer til å klare noe, vil det hvertfall ikke gå. Da jeg skrev denne kronikken, måtte jeg gå langt inn i meg selv. Dypere enn jeg trodde. Første utkast var bare så vidt på overflaten. Resultatet? Da jeg skrev siste ordet etter flere utkast satt jeg igjen og gråt. Når jeg ser videoen blir jeg rørt. Rørt av at jeg er helt ærlig og skriver/sier akkurat det jeg føler og ikke mindre.

Selvfølelse er et vanskelig tema, fordi det er rundt oss hele tiden. Det er oss. Det er deg og det er meg. Jeg har slitt med dårlig selvbilde, selv om jeg har god selvtillit. Jeg har slitt med å finne verdien i meg selv, og kanskje undertrykket meg selv mer enn jeg trodde. Nå er jeg blitt en mye bedre venninne for hun som står i speilet og ser på seg selv.

Du kan finne kronikken i juli-utgaven av Det Nye ♥

Tusen takk til alle som har sagt at de har kjøpt, og sendt meg meldinger på Facebook og instagram. Dere aner ikke hvor mye det varmer, og det er tydelig at det er flere som føler det slik, og det gjør at jeg er stolt. Stolt over å ha ytret noe mer enn bare for meg selv.

1/3

 ☛ my squad is cooler than yours ☚ 

Det er over en uke siden jeg hadde mine siste timer med gjengen på skolen for sommeren. Bildet under gir meg alle assosiasjoner med Grey´s Anatomy! Haha. Vi har hatt mange kule øyeblikk, og det er spesielt å gå gjennom mye sammen. Dette året har gått altfor fort, det har føltes som om at jeg har ventet og ventet på en berg- og dalbane i evigheter, og da jeg først gikk på, var turen over før jeg merket det. Jeg har likevel merket mye. Jeg har fått en følelse om at jeg er tilfreds og lykkelig med det jeg gjør, og jeg gleder meg til skole hver dag. Mange nye mennesker som har inntatt en plass i hjertet mitt, og andre som jeg ikke klarer å leve uten.

Som disse to. Herlighet så glad jeg er blitt i de ♥

Det føles rart at jeg om to år er ferdig utdannet sykepleier. Eller ferdig er jeg ikke, og vil sikkert aldri bli, men da er jeg klar for å innta “voksenlivet”… eller er jeg det? Jo eldre jeg blir, for hver dag, merker jeg hvor mye jeg vil gjøre, oppnå, og oppleve. Jeg kjenner at tørsten etter å kjenne flere kulturer og gjøre spennende ting, fyller hjertet mitt mer enn det å ville etablere seg. Så hvem vet. Kanskje jeg en gang til vil være like spontan og tøff som da jeg bestemte meg for å følge hjertet, som den gangen var til ☛ Oslo. Og hvor glad er jeg ikke for det?

Jeg gleder meg til ferien slutter i august, slik at jeg kan gå neste år på skolebenken i møte. Men før det skal jeg nyte fri, sommer, festivaler og venner, i hovedstaden. 

a total stranger

Til du som ropte etter meg “hey baby”. Lite visste vel du at du prøver å være hyggelig, men det er utrolig ubehagelig for meg å høre. Når jeg går forbi deg, og hører det, går jeg enda raskere. Jeg kjenner hjertet hoppe raskere, og jeg hører pusten min spisse seg til. Kampmodus. Jeg har så lyst å snu meg, og gå tilbake og si hvordan du får meg til å føle meg, men jeg gjør det ikke. Litt redd kanskje, fordi du har fått meg til å føle meg mindre enn det jeg er. Hvordan ville du reagert hvis jeg ropte det etter deg? En totalt fremmed.

Til du, som klasket meg på rumpen da vi var ute på byn og danset. Hvordan hadde du reagert hvis jeg gjorde det på deg mens du danset med kompisene dine? Du fikk meg til å føle at det å være ute på byn, bare er en jakt for dere. Jeg er et lett bytte. Jeg nyter ikke å danse lenger, fordi jeg bare vil holde meg unna deg, en total fremmed.

Til du som tok tak i meg hjem fra byn og holdt meg fast. Du som plasserte din munn på min, slik at jeg nesten ikke fikk puste. Jeg vridde hodet så mye jeg kunne, men du var sterk. Du visste det selv at jeg hadde drukket litt. Lite visste jeg at det å være hyggelig betydde at jeg ville ha deg. Lite visste jeg at det skulle forandre meg. Du holdt meg fast og insisterte på å bli med meg hjem. Jeg nektet, du insisterte. Jeg rev meg løs og løp. Jeg løp, så meg ikke tilbake, men tastet nummeret på mobilen. Ingen som svarte. Jeg følte meg alene, og redd, på grunn av deg, en total fremmed.

Til du, som ringer meg på mobilen, og sier at du vet hvem jeg er. Jeg vet ikke hvem du er, fordi du er feig nok til å ha ukjent nummer. Til deg, en total fremmed, som får meg til å ikke ta telefonen når ukjente nummer ringer.

//To you who screamed after me “hey baby”. Little did you know that maybe you´re trying to be nice, but for me its extremely uncomfortable to hear. When I walk past you, and hear that, I walk even faster. I can feel my heart jump quicker. My breathing tightens. Fight and flight- mode. I want to turn around, and walk over to you and tell you how you make me feel, but I can´t. Maybe a bit frightened and scared. You make me feel smaller than I am. You´re making me a thing. How would you feel if I screamed at you. A total stranger.

To you who grabbed my butt at the dance floor. How would you react if I did it on you while you were enjoying your time with friends? You made me feel that being out and enjoying life only is a hunt for you. I´m an easy target. I can´t enjoy dancing, because I want to stay away from you. A total stranger.

To you who grabbed me while I was walking home. You placed your mouth on mine so I couldn´t breathe. I turned my head as much as I could, but you were too strong. You knew it yourself that I´ve been drinking. Little did I know that to be nice meant that I wanted you. Little did I know that it would change me. You held me tight and insisted to com home with me, I rejected it. I tore myself loose and ran. Oh how much I ran, and I didn´t look back. I dialled a number but no one answered. I felt alone and scared because of you. A total stranger.

To you who calls me on my phone and say you know who I am. I don´t know who you are, because you´re a coward, calling with unknown number. To you, a total stranger who makes me not pick up the phone when unknown number.

Jeg har lært. Jeg har lært at man ikke skal være hyggelig mot fremmede, og jeg har lært at jeg er et lett bytte. Jeg har lært å holde meg med venninner, og aldri gå alene hjem igjen. Jeg har lært at det finnes folk der ute som ikke tenker på andres ve og vel. Jeg har lest flere steder på nettet hvor enkelte kommenterer at “vi ber om det”. Uansett hvordan man går kledd, snakker eller er, skal man ikke bli tatt på, snakket til eller behandlet på en nedverdigende måte.
Du har gjort meg sterkere, og enda mer forbannet. Neste gang snur jeg meg, og forteller deg hvordan du får meg til å føle meg.