Tankefull

HEIE HVERANDRE FREMOVER


Hei dere! Som dere sikkert husker ble jeg en av semifinalistene til Vixen Influencer Award. Jeg må ærlig si at det er lenge siden jeg har følt meg stoltere av å kunne si det. Med tanke på alt mediaoppstyret rundt denne prisutdelingen den siste tiden tenkte jeg faktisk å dele noen tanker jeg har. Hvorfor jeg mener at det å ha Vixen Influencer Award kan være et bra tilskudd til bransjen i Norge og hva jeg mener vi kan bli flinkere til.

I denne bransjen kan det til tider føles som om man jobber mot strømmen og hele tiden må bevise at man er god nok. Det å være nominert og vinne priser skal være et av de idealene man kan gjenkjenne seg med. Da jeg ble nominert tenkte jeg ikke at jeg må vinne for å bli best eller for å bevise noe. Første tanke? Dette fortjener jeg.

Det er nettopp det. Jeg jobber daglig for å produsere ting jeg selv kan bli inspirert av og for å gi noe til dere som dere liker. Det å skrive og ta bilder har blitt terapi for meg, men det å se at det har ledet et sted gir også motivasjon. Det er kanskje et slags bevis på at det jeg gjør er riktig på en eller annen måte, men først og fremst er det en motivasjonsboost. Så da kommer spørsmålet. Hvorfor trenger vi Vixen Influencer Awards når det i bunn og grunn bygger på antall stemmer, likes eller følgere? Jeg var blant annet nominert sammen med en bukett med utrolig flotte, inspirerende og stå-på-mennesker som ikke gir seg. Jeg vil si at alle de er personer jeg har sett opp til, ser opp til og anser som mine kolleger uansett om vi er gode venner eller bare bekjente. Det jeg likte veldig godt med årets prisutdeling var at det var pådriverne for viktige temaer og de som gjør sosiale medier til noe mer enn bare en maske. Det at “Helsesista” vant Årets Forbilde var for meg helt riktig. Hvorfor skal ikke Thale få den oppmerksomheten og rosen for det hun gjør er bra? Hvorfor skal ikke Kristin Gjelsvik få ros for at hun står opp om igjen og om igjen mot denne bloggbransjen, men likevel gir en ærlig og fin innsikt i hennes liv som blogger? Hvorfor skal ikke Celine Aagard som vant Årets Moteprofil få kjenne på stoltheten av å ha vunnet en pris for å være en av Norges flinkeste moteprofiler når det er jobben hennes? Og ikke minst, hvorfor skal ikke “Pappahjerte” få holde en rørende tale etter han fikk vite at han vant Juryprisen når den jobben han gjør daglig for leserne er mer enn bare overfladisk ord på en skjerm? Vinnerne i år tar opp alt fra tabubelagte temaer til å inspirere daglig.

Hvorfor skal alle de andre bransjene få sette pris på sine talenter, men i vår egen bransje er vi redd for å heie hverandre fremover eller hjelpe hverandre oppover? Det virker som at det er personene i bransjen som er problemet, ikke prisutdelingen i seg selv. Som Celine sa i talen sin “Vi må fokusere på de nye talentene”.  Men hvordan skal man kunne fokusere på dem, når vi læres opp til at vi ikke skal få synes det vi gjør er flott? Jeg er så stolt over å få hatt en plass i hele to kategorier og at jeg var en av dem som folk synes er inspirerende. Hadde jeg blitt stolt om jeg vant? JA. Hadde jeg ville gått igjen? JA. Var festen minnerik? Den var helt grei, men for meg var det ikke festen det handlet om. Uansett om jeg hadde vunnet eller ikke, hadde jeg møtt opp for å støtte mine kolleger og prøve å påvirke bransjen positivt. Slik som vi prøver hver dag alle mann. Vi vil gjøre en forskjell, og jeg håper at jeg kan spre glede, positivitet og gjøre andre mer lystne på å skape relasjoner og vennskap fremfor overskrifter.

bilder tatt av Nadia Frantsen.

Jeg synes det er synd at en slik fin ting som å hedre flinke og motiverte folk kan bli ødelagt fordi man mener at bransjen er feil. Det handler ikke om prisen eller personene i den. Det handler for min del å bygge opp de som allerede gjør en god jobb og være med på å gjøre bransjen bedre innenfra. Vi må være forandringen vi vil se, og jeg håper at det nye året vil skape flere relasjoner, flere vennskap og at man kan fokusere mer på å heie hverandre fremover. Prisutdeling eller ikke!

Å være uvenner med magen

Det er utrolig vanskelig å skrive dette, som sikkert andre bloggere har skrevet før, har dette innlegget lagt lenge i arkivet. Jeg vil så gjerne skrive og åpne opp om vanskelige temaer, men det er tøft. Hvorfor? Fordi dette er så sinnsykt personlig og langt utenfor hva jeg egentlig ville skrevet på bloggen. Dette er et sensitivt tema, men jeg vet det berører svært mange. Jeg skrev til og med om dette for en stund tilbake.

Det startet med en utrolig hektisk høst i fjor, med både praksis og eksamen, og jeg kjente på det en god del, men spesielt psykisk. De siste ukene før jul satt jeg og leste dag inn og dag ut, med lite variasjon i matveien. Helt siden jeg var liten har jeg slitt med magen. Det vil si at jeg i en alder av 11 år fikk ultralyd av magen fordi jeg hadde så vondt. Endoskopi, spesialisttimer og flere prøver har vært en del av hele prosessen. Den gang fikk jeg høre at det var psykisk og at de ikke kunne finne noe. Men smertene fortsatte. Jeg reagerte på det meste, og hele oppveksten min har vært plaget av det. Det var likevel ikke før januar i fjor at jeg fikk skikkelige problemer.

IBS

Synes navnet på diagnosen er utrolig kjip, haha. Irritabel tarm syndrom. Altså, hvem vil egentlig assosieres med det? Men vet du? Magen min er helt j*vla irritert og da jeg i januar fikk slappet av etter eksamen, var det som at magen streiket. Alt jeg spiste, kom ut, med én gang! Vi snakker opp til 10 ganger hver dag. Det var helt forferdelig, og jeg skjønte at det var noe gale. Jeg gikk til legen etter et par uker, fordi jeg ikke fikk i meg mat. Ingenting fristet, fordi jeg bare visste at det ikke ville gå. Hun sjekket meg, og konkluderte med at jeg mest sannsynlig hadde IBS. Hun fortalte meg at det ofte kan komme av stress, og at i stressende perioder vil bli verre hvis man påfører kroppen mye stress og press. Med FOODMAP- katalogen, gikk jeg ut derfra, ikke så mye smartere enn da jeg gikk inn. Fordi jeg, som sykepleierstudent, allerede hadde søkt symptomene. Det vil ikke være noe som fungerer som en kur, men man kan gjøre ting bedre med å forhindre å irritere den fordømte magen. Jeg fikk dessuten også mye angst for å spise, fordi jeg var redd for å få vondt. Jeg holdt meg unna mat, men med en gang jeg spiste kjente jeg at jeg ble dårlig.

Visste du at over én million nordmenn lider av irritabel tarm? Men hører vi mye om det? Nope.

 Hva skjer nå da?

For det første, kuttet jeg ut alt som kunne påvirke magen negativt. Som ost, melk, hvete, hvitløk, sterke krydre osv. Deretter prøvde jeg å innta små porsjoner med det meste, unntatt hvete. Det meste gikk greit, så nå spiser jeg ok, men holder meg unna de verste.  Da jeg omsider skulle få melk tilbake i kosten siden jeg elsker melk, skjønte jeg raskt at det var noe som ikke var greit. Jeg ble så dårlig av melk, og jeg blir enda veldig dårlig, så jeg har kuttet ut melk totalt. Det går greit i sauser eller når det er blandet inn, men ikke råproduktet. Jeg tåler heller ikke hvete nå, godteri eller andre ting som lakris, sjokolade osv. Det er skikkelig kjipt og har gått utover livskvaliteten min.

HVA ER FODMAP?

FODMAP-karbohydratene absorberes dårlig i tynntarmen, og passerer derfor videre ufordøyd til tykktarmen, hvor tykktarmsbakteriene bidrar til gassdannelse. Økt gassdannelse kan både gi smerter, oppblåst mage og forstyrret avføringsmønster


Matvaregruppe
Lite FODMAP (kan brukes) Mye FODMAP
Frukt: Bananer, blåbær, druer, kiwi, sitrusfrukter, bringebær, ananas Epler, pærer, mango, hermetisk frukt, vannmelon, honning, tørket frukt, fruktjuice, fruktose
Grønnsaker: Gulrot, sellerirot, tomat, grønne salater, spinat, oliven, poteter Asparges, blomkål, rosenkål, bønner, belgfrukter, kål, hvitløk, fennikel
Kornprodukter: Ris, havre, polenta, mais, surdeig av spelt Rug, hvete, bygg
Melkeprodukter: Laktosefri melk, rismelk, havre, soyamelk av soyaprotein, brie, harde oster, camembert, laktosefri yoghurt, sorbet Melk, is, yoghurt, bløte oster
Søtt: Sukker, glukose, sirup (små mengder), søtningsstoffer som ikke ender på -ol Sorbitol, mannitol, isomalt, maltitol, xylitol, honning

 

Det viktigste jeg vil si er at det alltid er lurt å snakke med en lege eller fagperson før man begynner å eksperimentere selv, men jeg hadde nok ikke klart meg uten denne dietten, eller jeg hadde jo forstått at det var noe, men nå kan jeg jobbe meg bedre. Og så er det viktig å ta vare på psyken, slappe av, og ta hver dag som den er. Det er tøft for meg å åpne opp om dette, spesielt med tanke på at jeg faktisk enda sliter med det, og at jeg til tider har så vondt at det kan påvirke hele dagen. Det som gjør at jeg skriver om det er fordi jeg er sikker på at andre sliter med det samme, og at jeg synes at det bør snakkes mer om. Det er tross alt veldig vanlig, men da jeg oppdaget det, følte jeg meg veldig alene. Så klem fra meg og den irriterte magen min <3

 

JEG ER MÅLLØS

Det siste året har bragt med seg så mye forskjellig, men mest av alt har jeg nytt det. 2016 var et år hvor jeg bestemte meg for at “neste år, det skal være mitt år.” Så da 2017 meldte sin ankomst, jobbet jeg. Jeg har jobbet hardt, studert og prøvd å kombinere begge deler. Det å studere sykepleie og ha bloggen og Instagram ved siden har gjort at jeg hele tiden har vært fremtidsrettet og målrettet. Nå står vi her på tampen av året; snart ferdige med Desember allerede. I går tikket det inn noen meldinger på Snapchat og Instagram av dere om at jeg er blitt nominert i Vixen Influencer Award. Det var helt surrealistisk. 

I fjor kunne jeg bare drømme om å bli invitert på festen til og med. Det siste året har gjort at jeg har skjønt at hardt arbeid lønner seg og at man kan klare det man vil om man ønsker det sterkt nok. Gjennom det siste året har jeg blitt kåret til “Årets Stylista” som er en pris jeg vil ta med meg resten av livet. Da jeg signerte med Stylista følte jeg at jeg hadde toppet kransekaken og at jeg hadde nådd toppen. Det har som sagt vært målet mitt i flere år, og jeg er så ydmyk over at jeg er kommet dit jeg er i dag.

you can do it, babe.

 

Jeg er blitt nominert i kategoriene

“ÅRETS MOTE – INFLUENCER” 
og
“ÅRETS STJERNESKUDD”

 


 

Jeg er så ydmyk, og setter så stor på nominasjonene at jeg er på gråten. Ikke fordi det er premien i seg selv som er målet, men det å se at jeg inspirerer og at alt det arbeidet jeg har lagt ned på en måte er verdt det. Det gir en mersmak og en drivkraft uten like! De andre i kategoriene er så flinke, og jeg er så stolt over at jeg er nominert sammen med dem.

Hvis du vil stemme på meg, hadde jeg satt utrolig stor pris på det, hvis ikke stem på noen av de andre du mener fortjener det! (Du kan stemme hver 12 time i 30 dager!) 

Du kan stemme HER

Tusen tusen takk for at du følger meg.

VI MÅ VITE VÅR EGEN VERDI

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordsette meg riktig. Det er mange tanker i hodet, og jeg kverner de for å prøve å forstå hva jeg vil. For noen dager siden ble jeg kontaktet av TV2 som lurte på om jeg hadde noen kommentar til alt som herjer rundt #metoo. De lurte på om det var noe vi som studenter hadde opplevd i praksis, ettersom over halvparten av tiden vi som studerer sykepleie studerer, er i praksis. Jeg ble noe forfjamset av spørsmålet. Dette var det to grunner til. 1. Jeg hadde ikke tenkt på praksis og studiet som et sted hvor man fokuserte på dette, og 2. Jeg synes det var bra at man fokuserer på alle yrker til og med studenter.

#METOO

For når jeg snakket med reporteren visste jeg ikke hva jeg skulle si, og jeg sa at jeg kunne prøve å finne ut mer. Jeg spurte rundt, og fikk vite at det hadde ikke kommet inn én sak på skolen jeg går på om en ubehagelig hendelse. For meg var det to tanker som kvernet og lå i hodet mitt. Jeg var veldig glad for at hvis dette var realiteten, så var det et bra miljø på skolen, og at vi har en kultur som fungerer og er bra. Den andre var at dette kanskje kunne være en liten del av overflaten, og at det under masken kunne være flere mørketall. Uansett ble jeg motivert til å jobbe for at det skal være lettere for studenter å gi beskjed. Det finnes måter å gi beskjed, men jeg er redd studenter i praksis eller i omsorgsyrket generelt er redde. Redde for å gi beskjed, eller er det en slags tankegang at man som arbeider innenfor omsorgstjenester skal tåle alt?

“Når man velger å jobbe med omsorg,
skal man tåle mye, men man skal ikke tåle alt.”

Jeg har opplevd ubehagelige ting, og man skal gjerne ha litt tykkere hud når man velger å så mye forskjellig, både mennesker, kulturer og miljøer. Likevel mener jeg at man som ansatt og student skal kunne føle seg trygg på arbeidsplassen og få den veiledningen man trenger, uten at man føler at det er noe man er bekymret for. For eksempel at da jeg opplevde at da en annen ansatt klasket meg på rumpen, gikk jeg ikke å ga beskjed, men jeg jobbet videre uten å fortelle det til  noen. Jeg var redd for å få kjeft og jeg følte det var min skyld. For i hvilken verden er det rett at noen kan gå innenfor den private sfæren til andre, uten en invitasjon?!

 

Det er en personlig kamp og en kamp jeg har valgt å føre. For hvis dette kan hjelpe én student å få hjelp, så er det det dette handler om. Hvis man skal yte omsorg for andre, og velger å hjelpe andre, må man vite sin egen verdi. Jeg må vite at jeg fortjener å bli behandlet bra. Uansett.

Dere kan se intervjuet med Tv 2 – Nyhetene HER.

NÅR LUFTEN BLIR TIL TÅKE

 

Rundt meg er det helt mørkt, jeg ligger under dynen og lytter. Lytter til menneskene som feirer ett eller annet, kanskje helg. Det høres ut som de har det kjekt. Musikk som spilles. Høyt, men likevel ikke høyt nok til at jeg kan høre hva de danser til. Rytme og bass. Jeg kan høre bevegelse; jeg kan høre føtter som tramper og mennesker som roper i kor. Natt. Det er mørkt rundt meg, men jeg hører alt som om verden går i full spinn utenfor. Inne på rommet i andre etasje ligger jeg. Klokken på rommet mitt har en gammeldags lyd, slik at den tikker høyt hele tiden. Mange venninner som har sovet over har fortalt at de ikke klarer å sovne med den. For meg har den blitt trygghet, for uansett om ting er kjipe eller om dagene står stille, er det en ting som fortsetter å gå. Det er tiden og klokken på rommet mitt. Tikk, takk, tikk, takk.


Jeg skal være ærlig.
Det siste året har jeg slitt med angst og panikkanfall. Jeg har prøvd å formulere dette innlegget i så mange stunder. Det er vanskelig, formulere noe som er så vanskelig og som virker så altoppslukende. Det har vært stunder hvor jeg har skulle møtt noen, gått på trikken, for så å måtte løpe av igjen. Inn under dynen. Det har vært stunder hvor jeg har vært på fest, hørt all musikken, alle som lo, mens jeg måtte finne toalettet. Være alene, fokusere igjen og lytte til rennende vann. Lytte til noe som får meg tilbake i kroppen. Jeg har gått tur i ute, og luften blir tett. Som at alle andre går i sakte tempo og du prøver å ale deg bortover i tåken. Det virker som ting står stille, men likevel går for fort.

"jeg skal holde deg til du sovner.

 - hva om jeg ikke sovner? 

jeg skal holde deg til du sovner."

Da jeg flyttet til Oslo var ting halvgreie. Det var ikke supert, men det var heller ikke kjipt. Det siste året i Oslo har vært magisk. Det har lært meg så mye, om meg selv, om drømmer og bånd til mennesker. Det har også testet meg på så ufattelig mange plan at kroppen har prøvd å fortelle meg at jeg har kjørt litt for langt på sjette gir uten matpause. Nå er jeg flinkere til å merke når ting skjer, og jeg er så heldig som har mennesker som bryr seg og som ser meg.

Selv når jeg ikke tror jeg trenger det, eller når jeg ønsker å være usynlig.

Er det én ting jeg har lært her på jorden i mine 22 år, så er det at ting skjer. Man kan begynne på et studie, finne ut at det er feil og slutte på skolen. Man kan jobbe, føle at man har funnet drømmejobben, for så etter noen år finne ut at det ikke var slik likevel. Man kan ha blitt stormforelsket, som lyn fra klar himmel, og etter noen måneder ligge i sengen urørlig av hjertesorg. Ting skjer. Det viktigste er ikke hvilke utfordringer man får, fordi man alltid bli møtt med hinder uansett hvor man er i livet. Det som jeg har skjønt, er hvordan man går inn for å takle hinderet. Hvordan skal man kunne endre sin innstilling slik at man har fokuset på hvordan man som person takler denne utfordringer istedenfor å komme unna den kjappest mulig. Henger dere med eller er det tåpelige ord i en mørk natt? Kanskje det virker komisk, eller kanskje det virker logisk. For meg har det åpnet øynene mine. Jeg har ikke bare øyene oppe, jeg forstår det jeg ser.

De synger enda høyere nå, de som har festen i bygget ved siden av. Musikken har gått opp noen hakk på volumknappen i tillegg. Vanligvis pleier jeg å irritere meg over folk og hvordan ting går utover meg. I dag, akkurat nå, klokken 00:07, gjør det ingenting. Det gjør faktisk godt å vite at det er noe som skjer utenfor vinduet mitt, og at jeg selv om jeg ligger i sengen her alene, så er jeg ikke ensom. Det gjør godt å tenke på at selv om noen dager er mindre gode, så er jeg lykkelig. Glad for at jeg er akkurat der jeg er, akkurat nå. Ja, jeg savner venner i Bergen, og mamma og pappa. Hele tiden. Likevel føler jeg meg hjemme akkurat nå, i sengen min.

Hadde satt utrolig stor pris på om du ville nominert meg til Vixen Blog Awards,

hvis du mener jeg fortjener det… det kan du gjøre her

– head & heart

Å GLEDE EN MAN ER GLAD I

Bildet over er et bevis på at å glede andre kan gjøre en selv glad. Altså blir ikke dere like glade av å se på det bildet?! Kamilla fyller 20 år i dag, og jeg hadde planlagt dagen i flere uker i forveien. For vennskap handler ikke bare å kunne snakke om alt, for min del, hvis man er gode venner, er lykken og glede til den andre minst like viktig for meg som min egen lykke og glede.Å vite at hun satte pris på det jeg gjorde for henne betyr mer for meg enn at hun gir noe tilbake. Og det er nettopp det, hun gir så mye tilbake i form av kjærlighet og jeg sitter igjen med en så god følelse i kroppen!

Dagen startet med at jeg trippet utenfor Festmagasinet for å kjøpe noen ballonger. Jeg følte meg som den jentungen som løp bortover veien etterpå med ballonger i fjeset og overalt! Vi hadde avtalt å møtes utenfor Rådhuset, mer visste hun ikke. Derfra ble hun fortalt at hun måtte ta på bind for øynene. (jeg hadde nemlig en overraskelse på lur!…) Jeg geleidet henne bortover Aker Brygge. Tror jeg aldri har brukt så langt tid på å gå et par hundre meter. Folk så på oss, smilte, noen lo, og vi koste oss. Straks var det klar for overraskelsen! Inne på Albert Bistro ventet en fin gjeng med venninner av Kamilla (sponset). Der satt vi og koste oss vel og lenge!

Jeg håper dagen har vært fin og du føler deg elsket, for det er du. Å ha gode venner er som familie, det er de man velger.

♥♥♥

charging mode

Øverst i det høyre hjørnet på pcen viser det hvor mye strøm som er igjen. Tallet 2 % gir meg en panikkslagen følelse av at jeg må velge om jeg vil finne laderen eller ta sjansen på at jeg klarer å fortsette bare litt til… Slik føler jeg at jeg har fungert i dag. Våknet altfor sent, det var faktisk blitt etter 12:00 da jeg våknet. Panikken reiste seg innvendig. Timene som hadde forsvunnet som sand i vannkanten. Jeg kunne kjenne kroppen var sliten da jeg lå inntullet i satengsengetøyet. Det hvite, varme, men likevel kalde som gjorde meg trygg. Jeg kom meg omsider ut på en løpetur. Det var det.

lets get you chargin´ baby…

Som et bortkomment barn har jeg derfor i dag prestert i å ligge på sofaen, ligge litt i sengen, prøve å finne en film. I dag har vært en sånn dag hvor ingenting frister, ingen filmer som virker spennende. Det å ligge og se på den hvite tapeten kunne vært like greit. Ruccula, parmesan og pesto ble kjøpt inn til en pizza jeg hev ned på høykant. Det smakte, men likevel ikke. Jeg koste meg med levende lys, Pepsi Max i glasset og film på tven. Likevel var jeg urolig innvendig. Kjente at jeg måtte slappe av, og la meg selv ikke gjøre noe. Det er litt av det kjipe med å være i høygir hele tiden, og gjøre noe konstant. De 2% var ganske kritiske en stund, men nå er jeg klar for morgendagen og en ny dag. Gjøre litt mer enn jeg gjorde i dag.

“I kveld kunne du høre deg selv puste. Du kunne høre hjertet ditt slå. Slo det kanskje litt raskere enn normalt, eller pusten din var rask? Tankene dine rullet forbi, og du kunne kjenne at du ville løpe. Løpe fra deg selv. Men du gjorde ikke det. Du stoppet opp. Roet deg og kjente på hjertet ditt som hamret i vei. Du hørte pusten din som rolig fant seg selv igjen etter en stund.”


– head & heart

fri – i – yay!

Jeg kom hjem fra praksis i dag, støl i både kropp og sinn, kastet nærmest av meg skoene, mens jeg hev meg over frysen. Fant frem det jeg trengte og kastet det oppi stekepannen. Full styrke for raskere middag, haha. Et par minutter senere glefset jeg i meg en vegetar taco, mens jeg så på TV. Enda en lefse gikk ned på halv åtte før jeg ble mett. Sånn fyrverkeri-plutselig-stoppet-magen-min-mett. Jepp. Spiste for fort…

En av mine “eldre” serier spilte på pcen, mens jeg koste meg med litt Pepsi Max (what else?!) og litt sjokolade. Og skal jeg si deg noe? Det er helt greit at fredagen min ender eller starter slik. Kvelden kunne like gjerne kommet tidligere, for jeg koste meg i eget selskap, og jeg har endelig forstått at man ikke trenger noen for å føle den kosen man som regel savner.

Man jakter jo ofte det man ikke har, og jeg er intet unntak. Er jeg singel ønsker jeg en kjæreste. Har man kjæreste, savner man kanskje det man kunne gjøre som singel. I kveld følte jeg at jeg hadde en perfekt date. Med meg selv 🙂

Jeg klarte selvfølgelig å sovne med serien på, og jeg våknet i hui og hast og tenkte at jeg hadde forsovet meg. Pfffuuuu. I morgen er det lørdag, og da skal jeg sove lenge. Nyte å ligge lenge, med bare meg selv.

​​

fortell meg at du elsker meg

” Fortell meg at du elsker meg.” 

“Fortell meg at du elsker meg”, sa høsten og rev i håret mitt.
Fortell meg at du elsker meg mens jeg pisker deg med regnet som faller ned på deg.
Fortell meg at du elsker meg når jeg gjør deg kald og varm om hverandre

mens du løper til trikken.

“Fortell meg at du elsker meg”, sa høsten og kysset meg i nakken.
Fortell meg at du elsker meg mens jeg løper med deg, som vinden som røsker skjørtet ditt
Fortell meg at du elsker meg, når solen skinner

på deg mens du smiler.

“Fortell meg at du elsker meg”, sa høsten og tordnet mot meg
Fortell meg at du elsker meg selv om jeg er ustabil i humøret.
Fortell meg at du elsker meg, mens du danser i alle fargene på trærne

som jeg maler for deg.

“Bare fortell meg at du elsker meg.” sa høsten

“Jeg elsker deg.”

photos: @eddam

” Jeg elsker deg. “

on my mind

Andre uken i september skal vi gå inn i nå. Jeg har vært i Bergen i helgen. Det har regnet. Det har regnet mye. Dråpene var kalde og tunge. Høsten melder sin ankomst med friske vindpust som kiler innenfor den litt tykkere genseren man har tatt på seg. Høsten gir deg kalde fingre som du klapper sammen og gnir mot hverandre for å skape litt varme. Høsten kommer med deilige høstfarger og lengre kvelder. Kvelder hvor man ser lysene som er tent, og teppet som virker så trygt og godt.

Hodet mitt er rastløst for tiden. Mye som må skje, skal skje, bør skje, men jeg klarer ikke å fokusere nok. Denne uken er det mitt mål. Få hodet mitt på plass. Planlegging i større grad og få oversikt over gjøremål. For høsten er akkurat det. Enda et kapittel i dette året, og starten på noe nytt.

☕☕☕

“I’m jealous of the rain
That falls upon your skin
It’s closer than my hands have been”

Nå ligger jeg i sengen. Det regner ikke lenger. Men det går greit. Jeg er i Oslo igjen, i den trygge sengen min, og utenfor vinduet går kvelden sin gang. Den er lang, og jeg liker det. Og kanskje ligger du der et sted og tenker akkurat det samme. Det er det som er så fint med kvelden.