July, 2016

best moment of my life

Jeg har absolutt den aller beste buketten med venner. Torsdag var det duket for en jentekveld med fine jenter fra jobben, og da kjente jeg virkelig på at det nærmer seg med stormskritt. Vi skravlet, lo og tiden gikk for fort, slik den har gjort den siste tiden. I går var det klart for å feire vennskap med en fest som skulle overgå følelsen av savn. Den var helt fantastisk, vi alle hadde det utrolig morsomt og alle var i godt humør. For min del var det en fest som gjorde at min tid i Bergen for øyeblikket ble avsluttet på skikkelig vis 😉

Mange gode drinker, superfine folk og flotte gaver. Bukett med roser, en konsertbillett, og et armbånd. Tenk at jeg er så heldig som betyr så mye for så mange. Jeg er skikkelig heldig, og har forstått at man må nyte tiden man har og gjøre det beste ut av det! Hver dag.

Se hvor flotte de er!

Nå sitter jeg i sofaen, hører tven surrer i bakgrunnen, mens jeg ser på rotet på gulvet. Jeg har pakket det som skal, men det er enda mye (!) som skal pakkes. Lite visste jeg om at jeg hadde så mye klær?! Det blir mye som blir gitt vekk, fordi jeg tar med meg kun det jeg trenger. For en lettelse å kjenne at det ikke er mye jeg ikke trenger når jeg kommer til Oslo.

Vi snakkes i morgen fra bilen når jeg er på vei mot hovedstaden! god natt 

et nytt kapittel

Først må jeg si tusen tusen takk for alle hyggelige kommentarer, hilsener og lykkeønskinger for når jeg nå flytter til østover. Det føles uvirkelig, stort og helt rart egentlig, men likevel kjenner jeg at det er riktig. Det er helt riktig faktisk. Det er på tide og jeg går rundt og bare venter på at dagen skal komme.

De siste ukene har jeg tenkt mye på hvordan jeg flytte fra Bergen på. Jeg har omgitt meg med gode venner, en god del jobb og det å gjøre ting jeg vil huske.

I morgen skal jeg til familien og spise middag. Det føles rart å skulle flytte “så langt” bort fra dem, siden jeg er så familiekjær. Jeg gleder meg sånn til å se dem igjen, og det at jeg kommer tilbake om noen år til verdens beste by er jo en stor glede i seg selv. Bergen er og forblir min hjemby. 

De neste dagene blir det feiring og fest med godt selskap. Det er så mange gode venner og personer jeg kommer til å savne. Det blir vanskelig å dra fra dem uten å feire nettopp det å være venner. Det å ha noen å være glad i.  

Woops. Der gikk tiden for fort igjen, slik den alltid gjør – så jeg får hoppe i dusjen og dra på jobb. Rart det også, at jeg om en uke er i Oslo og lever livet. Håper dere vil følge med! 

lost in happiness


I´m probably the happiest girl alive now…
Yupp, jeg er i skikkelig lykkerus! I det siste har jeg tenkt mye på hva jeg vil, og hva det er jeg ønsker å gjøre fremover. I flere år har jeg hatt en slags trang til å gjøre det, men frem til nå har jeg ikke hatt hjertet med meg, men nå, nå er jeg klar. Jeg skal flytte til Oslo!

Jeg har hatt det så koselig med Mira og Hans, kjæresten til Mira det siste døgnet. Vi koste oss i solen, tuslet bortover mot på Operaen. Tenk at en by kan kapre hjertet mitt på den måten og skrike navnet mitt. Som vinden som synger i trærne eller sjøen som roper etter bølgene. Ja, Oslo, du er mitt nye hjem.

Så fint blåmerke jeg har fått :)))))

Den beste følelsen traff meg i går da jeg fikk øye på den fineste leiligheten. Den ligger i hjertet av Grunerløkka, og området var helt nydelig. Jeg var så lykkelig da jeg gikk ut derfra. En slags indre glede som gikk gjennom hele meg, og jeg ble etterlatt med en så fantastisk følelse som ikke gikk å beskrive. Med godt mot dro jeg mot flyplassen, så klar – både fysisk og mentalt til å flytte til Oslo. I natt fikk jeg ikke sove, jeg ventet og gikk rundt og var rastløs. Trengselen etter å vite om jeg fikk leiligheten var så til stede! 

I dag fikk jeg nyheten; jeg skal bo i den fineste leiligheten på Grunerløkka og jeg kunne ikke gledet meg mer. I tillegg, kan jeg si at jeg aldri har vært mer sikker eller stolt og glad. Lykkelig! 

we will rise

Jeg ligger i sengen, hører på rolig musikk, og klarer ikke helt å legge tankene mine vekk fra det som skjer i verden. Det gjelder ikke bare Nice i Frankrike, det gjelder så mange andre steder. På en måte føler jeg at samfunnet i denne store verdenen har mistet fotfestet. I USA har det blitt flere opptøyer og demonstrasjoner på grunn av hvordan hvite politifolk i hovedsak har behandlet fargede. Det har vært i media nærmest daglig.

Feiringen av et fritt land ble i går omgjort til en dag hvor flere titalls personer mistet livet. En dag med feiring ble brått til en dag med sorg. Barn som løp for livet, redde og mange av dem skadet.

Katy Perry publiserte nylig en musikkvideo som skulle representere OL, men hun slapp den tidligere på grunn av hendelsen i går. Jeg gråt da jeg så den, fordi jeg ble rørt. Vi skal reise oss, men vi må stå sammen.

Ord blir fattige, men følelsen jeg har i kroppen er ikke vanskelig å beskrive. Jeg er sikker på at vi klarer å stå mot dette vi har møtt som stor motgang. Det ligger i oss mennesker å stå sammen. Det er ikke religion eller livssyn som gjør dette, det er mennesker. Noen personers oppfatning prøver å knekke oss.

we will rise

BLACK:WHITE

Endelig sier vi hei til helgen, selv om det blir mye jobbing på meg. Det er noe med det å si at det er lørdag 😉 Kjenner jeg gleder meg til å sove lenge på søndag!

Det er helt forferdelig det som har skjedd i Nice, men det får meg til å tenke på at det skjer andre steder enn kun der som ikke får like mye oppmerksomhet. Vi må stå sammen og vise kjærlighet, den type kjærlighet som bekjemper terrorisme. Religion, hudfarge eller nasjonalitet spiller ingen rolle. Det er mennesker som dreper mennesker, og vi kan ikke bekjempe det uten å stå sammen. Nice står nært hjertet mitt fordi jeg hadde en fantastisk tid der selv.

Sett pris på det du har og si til de du er glad i at du er det. Livet er skjørt.

the sky is the limit

For en fantastisk tøff, rå og utrolig tur vi gikk. Jeg hadde aldri i livet trodd at det skulle bli så tøft som det ble, jeg som er vant til å gå fjellturer og løpe en god del. På en måte tror jeg at det hadde noe med at jeg ikke var mentalt klar, jeg bestemte meg klokken 01 om natten at jeg skulle være med, og vi dro i 8-tiden. Så man kan jo si at jeg ikke hadde fått latt det synke inn.

Josh og Just, de jeg gikk denne turen med, var bare helt fantastiske turkamerater, og jeg må si at jeg gleder meg til jeg ser de igjen om ikke alt for lenge. Det er rart at noe så tøft og tungt som denne turen fikk jeg dele med noen som jeg ikke kjente så godt, og det gjorde det nesten bedre. Vi snakket om alt – fra fremtidsplaner, til fremtidige kjærester. Ja, you name it!


What a hike it was. Unbelievable. I´d never thought it would be that though, but at the same time I don´t think I was mentally prepared. I decided the night before, haha! Josh and Just, my hiking buddies were awesome. Can´t wait to see them again for new adventures.

Noen av bildene er lånt av flinke @justandreas

Vi brukte åtte timer på denne turen, og det var små bruddstykker av den 22 km lange turen jeg følte at jeg ikke klarte mer. Jeg måtte hente alt jeg klarte av krefter innenfra og pushe meg videre. Denne jenta her hadde jo tross alt søkt opp turen, der stod det 8-timer. Jeg tenkte det var såkalt “turisttid” og jeg beregnet ca 5. Pakket for disse fem timene. Ikke nok sa du?! Jepp, du leste riktig.

På veien så vi også en kineser eller to som stod og gråt, tydelig overrumplet over at turen var litt tøffere enn antatt. La oss si det sånn, hadde jeg ikke sett de, kan det ha vært det var meg som gråt. Sulten, sliten og umotivert i noen minutter på vei tilbake.

We used around 8 hours and there were small moments in that 22 km long hike were I wanted to quit and go home. I had food for less than 5 hours so you can image me cold, hungry and tired. Haha, but it got better when I saw some chinese people crying on their way home. Made my day and made me push myself harder.

Det øyeblikket når du sitter og vifter med beina utenfor et stup, kjenner at det er ingenting som beskytter deg og holder deg igjen, da føler du deg levende. Energien vokser og du smiler. Er glad for å være der, og det var verdt strevet!

The moment when your sitting there – feeling the air. There´s nothing that can compare to this. You´re happy you did it, because it was all worth it. 


Følg de på instagram, @joshlynott og @justandreas

Den var nok litt tøffere enn jeg hadde først antatt, men jeg er sikker på at jeg skal gå den igjen, og da vil jeg overnatte. Se soloppgangen. Nyte turen. Vi skulle jo tross alt til Ekstremsportveko – den dagen skulle vi rett på fest. Fordi vi brukte et par timer mer enn vi trodde ble det null dusj og rett på alkoholen på meg. Men det var verdt det. Selskapet, naturen og minnene er det som gjør at jeg sitter her og er stolt. Stolt over å være norsk, stolt over å være en av de som får oppleve naturen når den er barsk og rå. Og litt stolt over meg selv fordi jeg har funnet flere andre steder jeg skal bestige innen året er omme!

Harder than I´d imagine, but I´m certain I´m hiking it again – but then I would stay the night and see the sunrise. I´m kinda proud. Proud of being norwegian and proud of myself for finding new adventures to explore and hike within a year!

we were lucky.

God søndag! Det er vel vel en uke siden jeg var innom sist. Hvem skulle trodd det, og alt jeg har vært med på den siste uken? Uken begynte med at jeg og noen andre venner tok oss en tur til Trolltunga. Bildene fra den turen viser jeg i et annet innlegg – en helt fantastisk tur, men jeg ble faktisk overrasket over hvor tungt det var. 8 timer brukte vi!

Deretter bar turen videre til Ekstremsportveko, hvor vi var til onsdag. Da jeg kom hjem ble det litt jobbing før helgen kom. Denne uken som har vært har jeg hatt fri, men jeg har lagt til sengs med forkjølelse, haha. Er det mulig! Derfor har jeg faktisk ikke orket. Jeg ventet med å blogge til jeg visste jeg hadde motivasjon og orket det.

Torsdag, dagen mamma og jeg skulle reise opp på hytten etter resten av familien. Vi kjørte rett etter jobb, så det ble jo litt ut på kveldingen. Vi kjørte forbi Hemsedal, holdt god fart, men på grunn av sikkert lite mat, og svingete veier ble både mamma og jeg dårlige så vi bremset ned. Plutselig ser jeg en elg som står i veikanten, og jeg roper “Se opp for elgen, mamma!” Lite visste jeg at de få sekundene før vi krasjet med elgen, skulle ha mye å si. Mamma bremset på refleks og bilen stoppet. Det var glass overalt. Mamma sier noe. Det var ingen lyd. Ruten var knust. “Alt bra?!” spør mamma. Jeg puster fort. Vi overlevde. Jeg ser ut, og ser elgen ligger i grøften.

Tidligere hadde vi snakket om hva som ville skjedd hvis vi krasjet med bilen, den lille Audi a1 vi hadde. At vi skulle dukke ned. Det var ikke tid til det. Den var der, og plutselig var den på ruten – likevel føltes det ut som om de to sekundene var omtrent ti eller femten. Jeg trodde det var slutten. Frykten tok nesten tak i meg. Det var ikke før jeg satt med glassbiter over hele meg jeg fikk sjokket. Det hadde skjedd og vi hadde overlevd.

Fredagen og lørdagen ble derfor til at jeg ikke gjorde mye. Jeg var enda i sjokk. Følelsen av å være så nære noe, fikk meg til å virkelig kjenne hvor skjørt livet er. Det er der, men plutselig kan noe skje. Vi er ikke garantert dagen i morgen, og vi må sette pris på alt vi har og de vi har.

Med disse tankene i hodet bestemte jeg meg for at tross forkjølelsen som nå er på bedringens vei at jeg skulle ta meg en lang tur med min beste kompis. Vi gikk opp trekket og fortsatte. Solen varmet oss, og Charlie satte seg godt til rette. Der så jeg utover naturen, over fjellene, de svingene jeg hadde kjørt bare timer i forveien.

Før har høydepunktet med å kjøre opp til hytten vært å se dyr. Nå vil jeg gjerne unngå det, og jeg vil si at det er det skumleste jeg har vært med på. Vi kjørte rolig fordi vi var kvalm, så det var ikke raskere enn 40 km / t. Det vil si at vi kjørte nesten under halvparten av hva fartsgrensen var der. Elgen var ikke mer enn ett år. Vi hadde utrolig flaks at vi senket farten. Bilen er totalskadd og vi lever fordi vi senket farten og elgen var så ung. Vi var heldige fordi jeg så den rett før vi krasjet. Vi var heldige. Vi er heldige for det vi har og den tiden vi har.

​Nå kjenner jeg eplekakeduften smyger seg inn på rommet mitt, og jeg skal være med familien før mamma og jeg kjører ned mot Bergen igjen. Helt ærlig skal jeg si jeg gleder meg til å komme til byn igjen. Fortsette som før. 

Håper helgen deres har vært fin!